To hittil ukjente norske speciedalere fra 1791

af Halfdan Rui

I en større samling speciedalere fra Chr. VII er det dukket opp to norske specier fra 1791 som er hittit ukjente. De er forøvrig som Schou nr. 3, men de bærer - det ene signaturen B · og den andre H · . At disse bokstavene står for henholdsvis Bauert og Jesper Johansen Holm er ikke så vanskelig å finne frem til, men er det Bauert far eller søn? - kanske også Anders Lunde på Kongsberg?

Johan Efraim Bauert var dengang myntgravør i København og Holm var hofmedaljør samme sted med plikt til å være Mynten -behjelpelig med å skjære stempler når det var behov for det.

Dette var ikke Holm alene. om. Da den store utmyntningen i Altona begynte 1787 var myntgravøren der, Wolff, en gammel, syk mann. Han døde også i 1788. Allerede i hans siste leveår hadde myntvesenet tatt andre til hjelp med stempelgraveringtn. Foruten ovennevnte Holm, var det først og fremst myntgravør Bauert, som, etter Wilckes studier i arkivene, har vært en aldeles utrolig produktiv mann. Dernest var det medaljørene D. Adzer, David og Salomon Jacobson samt Mahrenz, som også skar stempler på bestilling før han ble ansatt som myntgravør i Altona den 24. 6. 1789 (+ 15. 4. 1791). Sansynligvis har også Georg Valentin Bauert, som siden 1783 var i lære hos sin far, vært med.

Disse to nye speciene er ganske sikkert preget på Kongsberg, og ikke som prøvemynter i København. Det fremgår av randornamentet. Men for å komme frem til av hvem stemplene er laget, må en ta myntgravør-forholdene opp i sin fulle bredde.

Jeg tror det vil være fornuftig først å gi en orientering om den fremgangsmåte som dengang ble brukt til fremstilling av stemplene - noe jeg hadde anledning til å vise i praksis ved et møte nylig i Norsk Numismatisk Forening. Den første oppgave som meldte seg for gravøren (stempelskjæreren) etter at tegningene var approbert, var å lage et portrett og riksvåben, og dette kunne han gjøre på to måter, enten negativt i selve myntstemplet eller positivt i en ponson, som så ble herdet og slått inn i det stålstykke som skulle bli stemplet. Som regel ville de vel benytte en kombinasjon av disse måter først lage en ponson i grove trekk (det som lettest lar seg gjøre i positiv), så herde og slå den over i stemplet og ettergravere dette for de detaljers vedkommende som lettest gjøres i negativ. Og hvis det hadde vært spørsmål om ett stempel, hadde det bare vært å slå skriften, herde og begynne pregningen. Men til en større utmyntning trenges det utrolig mange stempler, som etterhvert blir enten utslitt eller springer istykker. Wilcke nevner i Medlemsbladet 1920, s. 114 at der i Popenbüttel (Altona-mynten) i tidsrummet 8. 9. 1788 til 26. 6. 1790 ble preget ialt 1.979.169 spd. med 229 1/2 par stempler (adv. og rev.). Det gir gjennemsnittlig 8.624 mynter pr. stempelpar. (Tenk da hvor mange stempler de også samtidig har måttet lage til all den mindre sølvmynten samt kobber!) Derfor måtte de når de hadde det fullt ferdige portrett, sikre seg en ny ponson - kontraponson (annen betydning av dette ordet kan ikke jeg forstå enn at det er en 2. gangs ponson laget over den ferdige negativen - stemplet). Dette måtte de ha for å kunne reprodusere nye portretter og riksvåben, for det ville ta alt for lang tid å gravere på nytt hver gang. Idag ville de ta en sådan ponson av hele myntbilledet - med teksten - så alle myntene blir stereotype, men det gjorde de ikke dengang. Da hadde de ponson for portrett og våben, og så slo de skriften individuellt i hvert stempel med bokstavtyper. De hadde altså et alfabet med hver bokstav i en liten ståltype (punsel), og de ga ikke akt på at den innbyrdes plasering ble så nøyaktig lik. Derfor kan vi finne de mange forskjellige stempelvar. Men tar vi hver enkelt bokstav for oss, eller portrett/våben, vil vi kunne se at de er like fra mynt til mynt - forutsatt at de er laget av samme gravør. For det fremgår ved studiet av hele myntmaterialet at hver mann hadde sine egne ponsoner, ikke bare portrettene, som heldigvis som oftest ble signert, men også våben og skrift. Og de bærer alle preg av den mann som har laget dem, særlig da portrettene. De er jo små skulpturarbeider hvor hver enkelts oppfatning av portrett og frisyre gir det sin egen karakter. Idag modellerer vi og reduserer på maskin; det gjorde ikke saken enklere at de gamle måtte skjære portrettene direkte i stålet. Særlig interessant er det å studere dette under Chr. VII, hvor så mange samtidig har arbeidet med stemplene. Det er ikke vanskelig å ta hver enkelt ut på stilen - vanskeligst mellem far og sønn Bauert, men det er jo også naturlig at junior har vært påvirket av farens stil. Men de lar seg skille, som jeg har gjort det, ved å legge et stykke selluloid (film) over en mynt og under lupe risse alle konturer og detaljer med radernål. Legger en da dette riss over en annen mynt, ser en straks om det er et stempel laget med samme ponson. Da vil risset og portrettet dekke hverandre fullstendig. På denne måten har jeg kunnet skille sikkert mellem J. E. Bauerts og sønnen G. V. Bauerts stempler, således at jeg kan si at alle signaturer B · er seniors og alle · B · er juniors. I dette har jeg også en sikker støtte i en lignende undersøkelse av bokstavtypene. Om de kan være svært like, så skiller de seg dog fra hverandre i en eller annen karakteristisk detalj. Et morsomt eksempel på dette har jeg i min samling, hvor to mynter 1794, S. 3 begge har adv. laget av junior mens den ene rev. er skåret av senior i København.

Og så tilbake til de to norske speciene fra 1791. Vi vet der fra Wilcke s. 79 at det var den 9. mars 1791 at Kongsberg fikk ordre om å slå specier, og Bauert skulle utføre tegninger og stempler "til Efterretning for Stempelskærer Lunde paa Kongsberg" og at Anders Lunde hadde tilladelse til å ta kontraponsoner av Bauerts stempler. Det er således disse av Lunde lagde stemplene vi møter i de usignerte myntene fra 1791-92. Grunnen til dette var at det i alminnelighet bare var portrettene som ble signert av myntgravøren. Alle de myntene som ikke har portrett - og det er jo de fleste har bare myntmestersignatur (eller merke). At Lunde da ikke har signert sine stempler med L er fordi selve portrettet var Bauerts (og 1793-95 Jacobsons) arbeide. Han har bare foretatt den rent mekaniske overføring av det. Men han har heller ikke kunnet signere dem med B · (SI). Han har altså benyttet Bauerts portrett og våben, men teksten har han slått med sitt eget alfabet. Bokstavene ligner meget på Bauerts, og er således godt laget, men i forskjellige detaljer lar de seg sikkert skille fra Bauerts. Særlig bokstaven X skiller seg tydelig ut. Her skal jo strekene være rette linjer i kryss. I latinsk skrift med "føtter" er den ene strek tykk og den annen tynn. Og hos Lunde i begge de skrifter han har benyttet til specier er den tynne streken brudt ved parallelforskydning. Dette forekommer ikke hos noen av da andre gravørene (undtatt Mahrenz, hvor begge linjene er brudt). Derfor kan det for den nye mynts vedkommende sies med sikkerhet at den ikke er laget av Lunde og signert med B · av ham, for skriften er J. E. Bauerts. Når det gjelder far eller søn Bauert, var jo muligheten for tvil tilstede, idet det var i mai 1791 at G. V. Bauert under kontroll skar prøvestempler i København (Wilcke s. 40) "Ponsel og Stempler til Specier for Kongsberg". "Den 2. Maj 1791 indfandt Lærling Bauert sig paa Mønten i København og i et ham anvist Værelse forfærdigede han i Tiden til 16. Maj, altsaa ca. 16 Dage Punsler efter de forelagte Tegninger til norske Specier. 23. Maj nedpunslede han dermed 2de Stempler og fuldfærdigede samme den 28. s. M. Et Stempel sprang i Hærdningen, men et Par gode Stempler og Aftryk kunde indsendes til Kollegiet. De bar Lighed med Bauerts norske Specier, og den korte Tid, hvori de var forfærdigede, vidnede om hans Duelighed". (Hvor mon det er blitt av dette ???). På grunnlag av prøvene ble han ansatt som myntgravør i Altona den 28. 12. samme år, og da har han sikkert tatt sin portrett-ponson og våben med seg dit.

Den nye mynt bærer signaturen B · . Denne form er enerådende til 1791. 1792-93 var det ingen specieutmyntning i Altona, og i 1794 dukker for første gang signaturen · B · opp, og sammen med den et nytt alfabet (juniors). Selv om da jr. var i arbeide hos sin Far i 1791, har nok sikkert ikke gubben overlatt oppgaven med å lage forbillede-stempler til Kongsberg til sin søn. Det kan derfor ikke være andre enn Bauert senior som har laget stemplene til den nye mynt.

Den andre nye mynten, signert H · byr ikke på et problem som den foregående. Den er som før nevnt laget av Jesper Johansen Holm, og bekrefter hva Wilcke (s. 41) har funnet i arkivene: "Samtidig skulde Medaillør Holm, der led Mangel, beskæftiges med en Bestilling paa 5 Par Stempler". "Samtidig" hentyder til at det skjedde da G. V. Bauert skar sine prøvestempler i mai 1791. Og da det nu er dukket opp en Kongsberg-mynt fra ham som passer med det året, og det samtidig ikke er kjent mynter fra ham fra København eller Altona, må man gå et fra at alle de 5 sett er laget for Kongsberg. Det er derfor ejendommelig at det ikke er kjent mynter fra ham tidligere. Hans portrett og våben - og særlig skriften er meget karakteristisk. Det er foruten denne spd. kjent specier av ham fra Altona 1788 (S. 2-3), men der klaget de over at hans (og Adzers) stempler var for dype. Det trengtes 12 Mann i pressen, mot 8 mann til Bauerts stempler. Dette sier oss at hans stempler, på grunn av den større påkjenning ved hvert slag, neppe hadde den samme levetid som de andre.

Det er et par andre ting som ikke direkte vedrører de to myntene det her har vært tale om som jeg kunne ha lyst til å omtale. Det første er portrettponson'ene. Det er eiendommelig hvor personlig de har vært betraktet, og hvilken betydning det har vært tillagt dem. For de fast ansatte myntgravørers vedkommende har de nok vært betraktet som statens eiendom. Det var derfor de kunne gi Lunde tilladelse til å benytte Bauerts portrett og våben. Men for deres vedkommende som skar stempler på bestilling har ponson'ene vært personlig eiendom. Når arbeidet med stemplene var ferdig måtte de riktignok deponere dem på Mynten - vel for at de ikke skulle komme på avveier og misbrukes - se Wilcke s. 40, hvor det fremgår at "Adzer, Holm og Jacobson havde maattet aflevere deres Poincons til Speciestempler paa Mønten i København, idet specieutmøntningen i Altona i det væsentlige var tilendebragt". Dette var i 1790-91, mens Bauert ennu skar noen stempler under Mahrenz' sykdom (1790, S. 1 og 1791, S. 2). At de tross dette var personlig eiendom fremgår av det fomøyelige: "Jacobson søger at bøde paa sine trange Kaar ved at forlange Betaling ikke blot for sine Stempler, men ogsaa for de Poincons han benytter til Stempelforfærdigelsen. Dette avvises med Foragt, om end man anerkjenner hans Stempler som værende af "fortrinlig Godhed". Senere, skriver Wilcke, fikk han dog tak i den "lange ende" overfor finanskollegiet. Han gjorde den 26. 1. 1796 oppmerksom på at de på Kongsberg forfærdigede specier i så høy grad lignet hans, at han måtte formode at de var laget med hans ponson. Det fremgår av 1792, S. 4 at han har laget stempler, ikke bare for Altona men også for Kongsberg, for dette Schou-nr. har Jacobsons skrift og kan ikke være laget av Lunde (som laget alle de usignerte 1793-95). Ved en undersøkelse viste det seg at Lunde hadde tatt kontraponson av Jacobsons portrett (men, ikke våben). Han hadde ikke fått besked om at han bare måtte ta kontraponson av Bauerts stempler, og finanskoll. måtte innrømme sin feil overfor Jacobson. De begrunnet det med at han hadde innlevert sine ponsoner uforseglede. Det kan av notatene se ut som om det menes at Jacobsons originalponson var sendt opp til Kongsberg, men det har neppe vært tilfelle. Visse detaljer i portrettene 1793-95 kan tyde på at stemplene ble laget med en kontraponson og ikke den originale. Den betydning ponson'ene ble tillagt viser den ting at det ved ansettelsen av Mahrenz i 1789 i konkurranse med flere andre ansøkere ble fremhevet at Mahrenz "havde en god Avers Poincon liggende".

Anders Lundes speciedalere 1793-95. Som ovenfor nevnt, kom det i 1792 stempler laget av Salomon Jacobson til Kongsberg, og det må ha vært minst 2 sett. Disse lar seg beskrive som forskjellige, idet nemlig avbildningen i Schou (=UMK) har SI og · SPECIES · mens et eks. i Gerh. Wohrms samling har S · I · og · SPECIES.. På rev. finnes REX. og REX ·. Nå ser det ut som om Lunde, såsnart han fikk disse stemplene, har lagt Bauerts kontraponsoner tilside og tatt kontraponson av Jacobsons portrett, som han har benyttet til alle sine stempler 1793-95. Av våbenet derimot har han ikke tatt ponson, men laget en selvstendig originalgravyre. Selv om kronens form og hele stilen er bibeholdt, skiller den seg dog i mange detaljer sikkert fra Jacobsons. Sistnevnte har i sitt våben innført noe nytt. David og Salomon Jacobson, som var brødre, har i alle sine stempler sløyfet perlene mellem kløverbladene i kronen, samt har loddrett skravert pull. Og i myntene 1792 er det en stor vinkel mellem løvens forben. Lunde har også nu sløyfet perlene, men han har beholdt den gamle vannrette skravering av pullen. Han har også gått over til vinkeltypen i den norske løve, som har fått en slank og elegant utførelse med god reisning. For de danske leoparders vedk. har han laget en langt elegantere form på halen, som ligger vannrett fremover langs ryggen. Denne typen som i tidligere tider var den dominerende og som Lunde har holdt konsekvent i alle sine småmynter, har han i denne perioden vært alene om. Men til 2/3 og 1/3 spd. fra 1795 og utover har han igjen brukt Bauerts ponson - uvisst av hvilken grunn. Kanske allerede synet begynte å svikte for ham. Han ble siden helt blind. Lunde har jo ikke altid fått den beste kritik for sine arbeider. Det er derfor hyggelig å kunne konstatere at han i sine reversstempler til speciene 1793-95 har laget et arbeide av høy kvalitet.

Jeg skal i en senere artikkel komme tilbake til de forskjellige detaljer som er karakteristiske for hver enkelt av de nevnte stempelskjærere.

Henvisningene til J. Wilcke refererer til hans arbeide om Specie- Kurant- og Rigsbankdaler (1788-1845) Kbh. 1929.

(NNUM 1960 side 4-9)


Tilbage til Dansk Mønt