Både i forhistorisk og historisk tid har kveg og naturalprodukter vært verdimålere og lovlige betalingsmidler i Norge: kýrlag, laupslag, húðarlag m. fl. Således blev landskylden i middelalderen foruten i penger betalt med smør, huder, korn, malt osv., og i landskyldregningen spiller månedsmaten (mánaðarmatr) en stor rolle. Denne består av et bestemt kvantum varer, såsom smør, mel, korn, fisk eller en hud o. a. Månedsmaten var på 1300-tallet som verdienhet = 1/3 mark forngild. I den tidlige middelalder har også vadmelet (m&ocedil;rk vaðmála) vært betalingsmiddel; det var som bekjent gjennem hele middelalderen fast verdimåler på Island. Nevnes bør dessuten den rolle jernet i form av redskaper, eller redskapsemner, har spilt som betalingsmiddel i vårt land helt op i nyere tid.
Også de edle metaller efter vekt og fremmede mynter har vært betalingsmidler i Norge såvel i oldtid som i middelalder. - Da de senromerske solidi strømmet op til Norden i 4. årh., fikk gull efter vekt pengefunksjon ved siden av de gamle stedegne betalingsmidler. I slutten av den romerske jernalder og i folkevandringstiden var da betalingsgullet verdimåler, også i Norge. Som betalingsmiddel optreder det mest som smykkepenger i ringform (baugr, betalingsring). Fra vikingetidens begynnelse blir sølvet dominerende som verdimåler, og der skjer en overgang fra gull til sølv, som kan sammenlignes med Frankerrikets overgang fra gull- til sølvmyntfot. Betalingssølvet kom i vikingetiden til Norge og det øvrige Norden som bruksgjenstander, smykker, barrer o. lgn. samt ved tilstrømning av utenlandsk sølvmynt: i 9. årh. kufisk og begynnende vesterlandsk, i 10. og 11. årh. hovedsakelig vesterlandsk myntimport. De utenlandske sølvmynter blev likesom sølv i barreform tatt efter vekt. Selv efterat Norge hadde begynt å prege egen mynt, fortsatte utenlandske mynter å være gangsølv i landet i den utstrekning det var behov for pregede metallpenger. I jordfunnene er de fleste utenlandske mynter fra tiden før 1200. Men fremmede pengestykker har cirkulert i landet gjennem hele middelalderen, og skriftlige kilder fra dennes senere århundrer, da de norske mynter blev slettere og slettere eller utmyntningen av dem til tider ganske ophørte, lærer oss at Norge som andre land var avhengig av internasjonale handelsmynter. Om den rolle som f. eks. den engelske sterling og den lybske sølvmynt har spilt i landet, derom forteller ikke bare de spredte myntfunn fra det engelske og hanseatiske handelsveldes tid; men ennu mere overbevisende er de skriftlige kilders vidnesbyrd: regnskaper, brev og andre dokumenter fra tiden.
2. Hovedkilden til kunnskapen om norske mynter i middelalderen er myntstykkene selv. Disse opbevares i innen- og utenlandske myntsamlinger, offentlige såvel som private. A samle alt materiale lar sig derfor vanskelig gjøre. Men størsteparten av det er ganske sikkert kjent gjennem funnbeskrivelser og samlingskataloger. På grunnlag av disse er det fristende å søke å bestemme materialets omfang. Efter en sannsynlighetsberegning skulde det samlede antall av de norske middelaldermynter som ligger i alle de nevnte myntsamlinger, kunne skrives med fem sifre. Nærmere å fiksere tallet uten å ha hatt adgang til alle samlinger er umulig; en revisjon av alle mynter vil nok medføre at adskillige av dem som har vært tillagt Norge, må overføres til andre land, især til Sverige.
Av numismatisk bestembart materiale fra 11. årh. er den overvejende del fra Harald Hardråde og hans sønner. Over 2800 mynter er bevart fra deres tid i norske funn. Herav lå 2189 i Greslifunnet, 249, 154 og 151 i henholdsvis Måge-, Helgeland- og Imslandfunnet, mens andre, til dels store, funn bare bragte noen få (1-19). Det ringe antall mynter fra det siste decennium av 10. årh. til Harald Hardråde, der har vært tillagt norske myntherrer, har derimot ennu ikke fått noen sikker plass i norsk mynthistorie.
Kunnskap om det 12. århundres norske mynter må fremdeles vesentligst søkes i Dælifunnet. Dette Norges største myntfunn inneholdt vistnok en mengde norske mynter fra det nevnte hundreår; men bare et ringe antall, efter Holmboe og Schive 40 stk., kan henføres til en bestemt myntherre, nemlig Sverre Sigurdsson. Heller ikke det gamle funn fra Fjerdingrein i Heidal, Sel prgd., eller nyere funn f. eks. fra domkirken i Trondheim eller utenlandsfunnet fra Vevey i Schweiz bringer større sikkerhet i 12. århundres myntrekker.
Fra 13.-16. årh. har vi overvejende småfunn, i de første par hundreår især fra gamle kirkebygninger og kirketufter. Nettop fra den tid da de skriftlige kilder i noen mon begynner å flyte, blir myntmaterialet magert; ti som følge av den tiltagende forringelse av gehalten betraktedes neppe pengestykkene lenger som arvesølv og blev av den grunn ikke gjeme opsamlet i likhet med vikingetidens sølvskatter.
Kun sjelden har noen følt sig opfordret til å deponere et større antall av disse dårlige myntene i datidens bank, jorden. Først under oldenborgerne kommer verdifullere mynter i cirkulasjon. Men så sterk var de norske bønders mistillit til gangbar mynt blitt at de under Christian III. heller mottok sølvskjeer og annet sølv som betaling enn kongelige norske dalere. De krevde m. a. o. som vikingetidens bønder å motta betaling i sølv som var hvitt i skor. -
Av det forholdsvis beskjedne antall norske mynter der er bevaret fra kong Sverres død til Fredrik II., kan bare en brøkdel gives en sikker plass. Disse mynter tilhører Magnus Lagabøter og hans sønner og tiden fra kong Hans til Fredrik II. Til denne siste tid hører også mynter fra Norges tre siste erkebisper.
Skriftlige kilder til norsk middelalder-numismatikk må søkes i norske lover, brev og andre skriftstykker fra middelalderen; ogsa sagaene og annen litteratur fra denne tid inneholder oplysninger av interesse. Av særlig betydning for studiet er Norges gamle Love (med utmerket glossar av Ebbe Hertzberg) og Diplomatarium Norvegicum (med registre, der dog ikke er helt tilfredsstillende for behovet).
Myntfunnene viser at der helt fra den romerske jernalder har vært innført fremmed mynt til Norge. Selv om dette land lå avsides fra de romerske og kufiske mynters veier, har det dog stiftet bekjentskap med disse mynter. Det er imidlertid de angelsaksiske og tyske mynter fra vikingetidens myntstrømmer, der har lært nordmennene å bruke mynter ikke bare som smykker eller verdimetall, men som penger. De har også frembragt efterligninger og selvstendig norsk myntpregning, aå snart som den utenlandske myntimport ikke dekket behovet, hvad vi tydelig ser blir tilfelle henimot midten av 11. årh. I funnene er dog som nevnt utenlandske, mest engelske og tyske, mynter representert langt op i tiden.
De mynter der i beskrivelser og kataloger er henført til Håkon Sigurdsson Jarl, Olav Tryggvason og Olav den Hellige, er efterligninger av engelske pennies, preget for Ethelred II. (978-1016). Om de likesom myntene fra de norske vikingeriker i Irland og Northumberland også er slått i Vesterlandene, kan ikke sikkert avgjøres. I ethvert fall kan de ikke som de nevnte vikingerikers mynter uten videre innordnes blandt angelsaksiske mynter og blir derfor å ta med i nordisk mynthistorie. Myntenes omskrifter synes nemlig å angi innenlandske norske fyrster som myntherrer, og det er derfor antatt at de er preget for disse av angelsaksiske myntmestre. Hvorvidt bokstavkombinasjonen AACON på den første av de nevnte penninger berettiger til å henføre mynten til Håkon Jarl, har vært sterkt diskutert, og myntens norske oprinnelse kan da heller ikke bevises på dette grunnlag. Riktignok er der funnet et eksemplar av mynten i Norge; men de fleste har ligget i Sveriges jord, og da dessuten vekten, typen o. a. stemmer overens med Olav Skotkonungs mynter, kan det neppe være tvil om at stykket hører hjemme i denne konges myntrekker. Herav følger da at de norske myntrekker først kan begynne under Olav Tryggvason eller Olav Haraldsson, hvad der unektelig stemmer best med læren om at myntpregningen i Norden er innført samtidig med kristendommen.
Men heller ikke spørsmålet om norsk utmyntning er begynt under den førstnevnte eller sistnevnte Olav, er helt avgjort. Sannsynligheten taler dog for Olav Haraldsson. Visstnok har man søkt å gi typologisk bevis for at én av Olavsmyntene må være Olav Tryggvasons; men helt bindende kan denne datering ikke være for en tid da myntens sølvverdi og dens vekt var det avgjørende. I det funn (fra Vossberg, Pommern) der bragte det eneste eksemplar man for tiden har av mynten, lå denne sammen med en penning fra Harald Hardråde. Stykket der opbevares i Staatliches Münzkabinett i Berlin, er av Ethelreds type C, som var gjengs i England i det siste decennium av 10. årh. Men derfor kan denne Ethelredspenning godt være preget videre ved siden av senere typer og har iallfall vært gangbar mynt ennu på Knut den Mektiges tid. - Det nevnte funnstykke har på adversen omskriften ONLAF REX NOR og på reversen GODPINE M-ONO med CRVX i feltet (1). [Kursivnummerne i parentes henviser til fig. på myntplanchene.] Det veier 1,54 g.
Olav den Hellige (1-4), Harald Hardråde og hans sønner (5-15), 1. halvdel af 12. årh. (16-18).
Av de 6 mynter Schive opfører under Olav den Hellige, kan der bare føres sannsynlighetsbevis for 2. Den ene, hvorav 3 eksemplarer opbevares i Kgl. Myntkabinettet i Stockholm, svarer til Ethelreds type D og har følgende omskrifter: Advers. VNLAFIXEXANOR. Revers. ASÐRIÐ MO NOR (2). Vekt 1,235g., 0,98g. og 0,88g. Det synes rimelig å anta at myntherren Unlaf er den samme som Godwinemyntens Onlaf, likeså at de to angelsaksiske myntmestre på sine norske mynter har kunnet blande sammen den likelydende forkortelse for det angelsaksiske myntsted Norwich og det fremmede folkenavn (Normannorum); jfr. Svein Tjugeskjeggs danske penning hvor folkenavnet er satt inn uten at den preposisjon man var vant til å sette foran myntstedet, er sløifet. Både Godwine og Asðrið har vel i adverslegenden villet betegne Olav som nordmennenes konge (rex Normannorum). Men forklaringen på forkortelsen No(r) på reversen efter myntmesterens navn og titel (monetarius) turde vel først og fremst være å søke på reversstempler, der er utgått fra mynthuset i Norwich. - Den andre har på forsiden en spiss-hjelm-type der ligner Knut den Mektiges, og den er preget på en firkantet blankett. - At man av og til undlot å klippe myntene runde, henger vel også sammen med at de blev tatt efter vekt. - På adversen har dette stykke omskriften ONLAF R(e)X NORMANORV(M). Reversens omskrift er forvirret. Vekt 3,045 g. Det er likesom én av de tre nevnte Asðriðmynter funnet på Gotland og opbevares sammesteds som disse. Et firkantet myntstykke, hvortil synes brukt et lignende adversstempel, er dog 1924 funnet i Olavskirkens ruiner på Stein, Hole. Det lå her sammen med 2 andre Olavsmynter, 19 angelsaksiske fra Ethelred II. og Knut den Mektige samt 24 tyske, der mest var fra Otto III. og Henrik II., dessuten 17 fragmentariske og ubestemmelige. Den nevnte firkantede mynt fra Steinfunnet har også forvirret omskrift på reversen, men forøvrig et noe forskjellig preg (4). Vekt 2,41 g. De to andre Olavsmynter i nevnte funn er begge rundklippet og sannsynligvis av samme adversstempel. Deres adversomskrift er OLEF REX NORMANNORV(m). Prototypen for reverspreget antas å være én av Ethelred II's, nemlig type G hos Hildebrand. Det har forvirret omskrift (3). Stykkene vejer henholdsvis 1,01 g. og 0,97 g. Steinfunnet opbevares i Universitetets Myntkabinett i Oslo.
Stort flere mynter fra tiden før 1047 kan neppe med større sannsynlighet henføres til Norge. Riktignok optreder Magnus den Godes og Harald Hardrådes navn på en mynt de lot slå i fellesskap av myntmesteren Odinkar i Odense. Men denne mynt tilhører dansk numismatikk, og alle andre bevarte mynter fra kong Magnus er likeledes danske. Heller ikke den mynt Harald Hardråde i eget navn lot utgå fra Odinkars myntsmie, tilhører hans norske myntrekke. Også på den angis nemlig Odense som myntstedet, og det er nok for cirkulasjon i Danmark den har vært bestemt.
Det er altså få mynter, som kan lære oss noe om den begynnende utmyntning for de norske konger, innen Harald Sigurdsson setter sine myntmestre i arbeide. -
Den myntherre som hver av disse mynter nevner, har hatt kongelige rettigheter i Norge, og det ligger da nær å slutte at han har betraktet myntretten som et regale. De mange nordiske efterligninger (Nachmünzen) fra denne tid har gitt anledning til den antagelse at der ved siden av den kongelige har vært drevet privatutmyntning. Der mangler dog for Norges vedkommende materiale til påvisning av myntning som privat entreprise, således som den blev drevet i andre land lenge efter Merovingertiden. Titelen Rex Normannorum er dannet i analogi med samtidige angelsaksiske, danske og svenske kongers titler på mynter, hvorfor forkortelsene synes å måtte leses på samme måte. Myntherren betegnes altså efter ordlyden som konge over et bestemt folk, ikke noe territorium: Olav, nordmennenes konge. Om noe norsk myntsted har de leselige omskrifter intet å berette. Det. eneste myntsted, det kan være tale om, er angelsaksisk. Også myntmesternavnene tyder på at deres bærere har vært angelsakser i kongens tjeneste. Det er rimelig at de har fulgt med kongen og hans hird og preget der hvor kongen opholdt sig, på samme måte som myntmestrene i Karl den Stores Palatium. Da enkelte av myntmesternavnene, således Godwine, fins på både norske, svenske og danske mynter, synes de angelsaksiske myntmestre ofte å ha ført en ambulerende tilværelse, der i så henseende minner om skaldenes. - Myntstoffet er sølv. Gullet der også hos oss hadde spilt hovedrollen som verdimetall like siden 4. årh., var som nevnt i innledningen avløst av sølvet i Karolingertiden. Innførelsen av gullmyntfot (ved myntkonvensjonen i 1875), har altså også i Norge gjort det av med en mere enn 1000 år gammel verdimåler. Sølvet til disse mynter har man efter all sannsynlighet skaffet sig vesentlig ved å smelte om gamle og slitte utenlandske mynter som var i omløp, vel for det meste Ethelredpenninger. Hvorvidt Harz-bergverkene som var åpnet i 10. årh., har hatt direkte betydning for norsk sølvutmyntning i 11. årh., vet vi intet om. Indirekte må det antas å ha vært tilfelle. Der var nok Harz-sølv i adskillig av det betalingssølv som var i omløp. De angelsaksiske mynter inneholdt nesten så fint sølv som det med datidens teknikk var mulig å skaffe (ca. 0,925) og blev også tatt for skirt eller brent silfr. I tvilstilfelle problerte man myntenes gehalt ved å stikke i mynten med et spisst eller skarpt redskap for å se om den var av godt sølv. Ikke sjelden finner vi sogar de fremmede mynter skåret helt over, som regel efter reverskorsets armer. Dette er imidlertid ikke skjedd av hensyn til proberingen. Hensikten har uten tvil først og fremst vært å tilfredsstille behovet for ”skillemynt”, dvs. halvpenninger og kvartpenninger, så man kunde skaffe nøiaktigere vekt av myntsølvet enn veining av bare helpenninger kunde gi. Den vektforskjell våre første mynter viser, hindrer ikke antagelsen av en justering al marco, der ikke gjorde vektapparat overflødig, selv om man som betaling utelukkende leverte penninger. Ifølge den gjeldende lære skulde de første norske mynter efter sin vekt og gehalt tilhøre det engelske myntsystem, der igjen har sin oprinnelse i det karolingiske. Der skulde således gå 240 penninger på 1 pund, resp. 160 på 1 mark towervekt, og den teoretiske penningvekt følgelig ligge mellem 1,40 og 1,50 g. Til denne norm nærmer bare et par av Olavsmyntene sig. Materialet er imidlertid for spinkelt til at man for Norges vedkommende kan nå lenger enn til hypoteser. Det blir også, som det er antatt for andre land, tvilsomt om finhet og vekt i norsk middelaldersk myntvesen er bragt i et fast forhold og i system alt i 11. årh. Noen skriftlige kilder der lar ane system, har vi først fra 13. årh. - Med hensyn til spørsmålet om disse mynters kjøpekraft, så kan det ikke løses numismatisk, noe som gjelder alle middelaldermynter. Preget og vekten var åpenbart det som gjorde utslaget i de første århundrer av vår utmyntning. - Sproget i omskriftene på de første norske mynter er som på deres angelsaksiske forbilleder latin, der forøvrig er det ordinære myntsprog ikke bare i middelalderen, men langt op i nyere tid. Dog finner man som på de engelske prototyper angelsaksiske bokstaver og den angelsaksiske preposisjon on, likesom innflydelsen fra vulgærsprogene viser sig derved at hverken myntherrens eller myntmestrenes navn er latinisert. At ortografien i enkelte av legendene er dårlig, i andre forvirret, skyldes ganske sikkert myntmestrenes sproglige ukyndighet. Teksten i myntomskriftene blev vel oprinnelig koncipert av en geistlig person. Hadde myntmesteren et godt mønster fra denne, gikk det nok i regelen bra; manglet han det, blev vel oftest resultatet de forvirrede bokstavsammenstillinger vi alt har sett eksempler på.
Til Harald Hardrådes utmyntning kan med gode grunner alle penninger med treenighetsmerket regnes (5-7). Flere av dem har Haralds navn på adversen eller - i et enkelt tilfelle - på reversen, hvad der tyder på at også de andre mynter av denne type er bragt i omløp under denne konge. Og deres øvrige numismatiske egenskaper, som fabrikk, vekt og gehalt, er ikke til hinder for denne antagelse.
Også en penning med kongebillede er ved omskriften sikret Harald Sigurdsson. Den er preget på Nidarnes ved Nidelvens os.
Haraldsmynter av typene med rått utførte fyrstebilleder på adversen (8-10), der var så rikt representert i funnet fra Gresli i Tydal, er muligens de stykker som svarer till klasse C, F og T i Stenersens beskrivelse av det nevnte funn. Om også noen av de øvrige klasser av funnet omfatter Haralds-mynter, har man fremdeles ikke midler til sikkert å avgjøre. Stenersen er tilbøielig til å regne dem til Magnus Haraldssons og Olav Kyrres utmyntninger (11-15). Det blir herefter vanskelig å avgjøre om myntningen har vært livligst under Harald eller under hans sønner. Dog er det rimelig at Haralds bekjente rikdommer har spilt en rolle, da det gjaldt å skaffe sølv til hans første gode penningutmyntninger. Flere mynter synes forøvrig sikret én av Haraldssønnene ved myntherrenavn i legendene, således i klasse D, E og P eksemplarer med en form av navnet Olav, efterfulgt av kongetitelen på latin eller gammelnorsk, samt klasse H og I, hvor der på enkelte stykker kan antas å være levninger av navnet Magnus. Fra andre funn har man ogsa norske mynter der, på grunn av sine numismatiske eiendommeligheter og funnenes sammensetning, må tilhøre en yngre utmyntning enn Harald Hardrådes, deriblandt enkelte som med størst sannsynlighet skriver sig fra Olav Kyrres senere tid; ti som forbilleder er brukt engelske mynter fra William II's første regjeringsår. Helt til kong Sverres tid blir der nu usikkerhet i myntrekkene. Schive har med stor numismatisk skarpsindighet søkt å fylle lakunen med stykker fra kjente funn og andre av ukjent proveniens. Men materialet er vanskelig å utnytte forsvarlig. Det består hovedsakelig av små tynne mynter og hulmynter (brakteater), der ingen legender har eller i høiden et par bokstaver som ikke gir noen vejledning (16-25). Enkelte av disse mynter er forresten tallrikere representert i svenske funn, og disses innhold og funnfrekvensen gjør dem visselig berettiget til den plass de senere er gitt i svensk numismatikk (Kalmar eller Visby i 2. halvdel av 1100-tallet).
Det er neppe sannsynlig at der legalt er skjedd noen forandring med myntretten før i 13. årh. Schive opfører endel gejstlige mynter og brakteater (25) fra 12. årh., deriblandt et par fra kjente funn. Som sagt er materialet sådant at det ikke tillater sikre slutninger. Men selv om så var tilfelle, behøvde disse gejstlige myntstykker ikke å bety at enkelte bisper eller eventuelt de første erkebisper fikk lovlig rett til å slå mynt. En annen sak er om man vil betrede gjetningens vei og anta at både de og enkelte verdslige høvdinger har tiltatt sig en sådan under den svake kongemakt i Inges og Magnus Erlingssons tid. I så fall må det også antas at kong Sverre i levende live ikke har kunnet få gejstlige mynter ut av omløpet, om han har prøvd på det. Fra hans regjeringstid fins nemlig ikke så få stykker hvis preg tyder på at de kan være myntet efter geistlig initiativ. Dog efter hans død har man tross den myntrett Håkon Håkonsson gav erkebispen, bare opdaget få meget tvilsomme, der av Schive tilskrives Jon Raudes myntning som stanset 1281; og noen helt sikker erkebispemynt har vi først fra Gaute Ivarsson under kong Hans. Har lendmenn eller andre private tillatt sig myntning, kan det neppe være foregått under Haralds sterke regime. Fra pregets side er det derimot intet i veien for at enkelte utartede typer, der antas slått under hans efterfølgere, kunde være produkter av privatmyntning.
At Harald Hardråde har gjort grundig bruk av sin myntrett, kan vi se av hans mynter, og vi har dessuten sagaens (Fms. VI, 243) ord om det: ” ţat silfr var kallat Haraldsslátta, ţat var meiri hluti kopar”. Han må på sine reiser i utlandet ha lært hvorledes fremmede fyrster innrettet sitt myntvesen. For det første har hans myntmestre skåret en mengde stempler, å dømme efter de mange myntvarianter der ligger i funnene. Dette betinger igjen en livlig utmyntning. For det annet må han ha vært blandt de første europeiske myntherrer som til gagns har forstått å utnytte sitt regale. Den nevnte skriftlige kildes riktighet kan her kontrolleres ved hjelp av de bevarte mynter. Vel er det så at man hittil ikke med sikkerhet har kunnet komme efter gehalten i gamle mynter, da man i de fleste tilfelle har vært henvist til de høist upålitelige resultater strykeprøven gir. Og på grunn av metallets forandring i jorden, f. eks. ved svoveldannelser, kan man ikke engang være trygg når man en sjelden gang tør ofre et stykke til kemisk analyse. Heller ikke skal den omstendighet at de gamle myntmestre ofte var meget skjødesløse med legeringen av myntstoffet, opmuntre til å dra større slutninger av et lite materiale. Men hvor dette som her er forholdsvis rikt og de undersøkte mynter tydelig faller i to grupper, én med en gehalt der ligger i nærheten av 0,900 (hvortil hører endel av myntene med treenighetsmerket, således de fra Ulvs og Olavs myntsmie), og en annen som kun er det halve herav eller under dette, har man rett til i den siste gruppen å se Haraldsslåtten. Med hensyn til vektspørsmålet er der visstnok 4 mynter fra Olav den Hellige på ca. 1 g., som altså kunde tyde på at man i Norge -er gått over til nasjonal vekt samtidig med Danmark under Knut den Mektige. Først myntmaterialet fra Harald Hardråde tillater imidlertid her litt mer enn gjetning. Det har gitt grunnlag for den antagelse at Harald har prøvd å slå penninger i overensstemmelse med det norrøne vektsystem, således at 240 stykker skulde gå på marken, 30 på øren og 10 på ertogen, og at der som følge derav blev en talt myntmark ved siden av den velde. Man kan her, foruten om de danske penningers tilpasning til det nasjonale vektsystem, minne om at de franske denarer ved midten av 11. årh. blev librales, dvs. utmyntet i et antall av 240 på marken = ca. 2/3 pund, og de tyske likedan i Hohenstaufertiden. Penningen skulde teoretisk ha en råvekt på ca. 0,89g., hvis man går ut fra at marken har veid med et rundt tall 214 g. Denne penningvekt finner man også meget ofte både som enkeltvekt og middelvekt av flere funnmynter. Og forøvrig kan man si at de fleste mynter i Gresli- og Helgeland-funnene ligger mellem en maksimalvekt på ca. 1 g. og en minimalvekt på ca. 0,8g. Et annet spørsmål er om Harald er den første som har tilpasset myntmarken efter den norrøne mark, eller om det er skjedd i tiden fra Olav den Hellige under påvirkning av Knut den Mektiges myntvesen. Det har vi ikke nu midler til å erkjenne. Det sier sig selv at Haraldsslåtten må ha bragt myntherren stor fortjeneste (seigneuriage), hvis den skulde ekvivalere samme vekt i brent sølv eller det tilsvarende antall finholdige penninger. At folket har måttet ta disse penninger, som bare hadde halv sølvverdi eller mindre, for rene sølvmynter, derpå tyder den bemerkning i sagaen at selv lendmennenes sønner tok imot dem uten å knurre. Det sier sig også selv at man utenfor kongens maktområde vegret sig ved å ta dem som fullgod betaling. På denne bakgrunn tør vi vel se Halldor Snorressons energiske protest, og at et større antall Haraldsmynter tross myntherrens mange krigstog bare fins tesaurert i innlandsfunn. Der synes også å måtte være en årsakssammenheng mellem de sikkert store utgifter Haralds Danmarkstog og senere rustninger mot England voldte, og den finansoperasjon der lå i å slå dårlig mynt. Forøvrig kan også utilstrekkelig dekning av sølvbehovet ha spillet inn både under ham og sønnene Haraldsslåtten var i sine virkninger jevngod med en beskatning av folks kontantbeholdninger, og efter funnene å dømme har ikke folket tålt denne lenger enn et stykke inn i Haraldssønnenes regjering, da rustningenes tid var forbi og krigsfaren fra Danmark var over. De mynter der ikke kan være eldre enn fra Olav Kyrres eneregjering, er nemlig av godt sølv; de er visstnok av mindre vekt; men det er tydelig at myntherren har opgitt å søke noen gevinst ved å bringe lødigheten til et lavmål. Det er herefter bare vekten han kan tjene på. Fra nu av og helt til omkring midten av 13. årh. visste dog folk at de fikk godt sølv enten de talte eller veide penningen, og det har sikkerlig gjenoprettet den tillit til myntede penger som Haraldsslåtten hadde svekket. Efter den herskende opfatning skal Olav Kyrre eller hans efterfølgere ha reformert Harald Hardrådes myntvesen derved at de gikk over fra å slå fulivektige billonpenninger (dvs. inneholdende 0,500 eller mindre fint sølv) til å prege penninger av halv vekt, men av godt sølv. Da sølvinnholdet i 1 mark av Haralds slette penninger forholdt sig til 1 mark fint sølv som 1:2, skal man altså ha oprettholdt dette forhold mellem den talte og veide myntmark, men slik at myntenes forringelse ytret sig i vekten, ikke i gehalten. Når man således kjente forholdet mellem gangspenninger og brent sølv efter vekt, f. eks. slik at det skulde gå 60 istedetfor 30 penninger på øren, blev det likegyldig om man talte eller veide det beløp som skulde betales. Derfor antas det at begge fremgangsmåter blev brukt. Forholdet 1:2 må ha holdt sig lenge, kanskje henimot 100 år. Derom vidner ordet silfrmetinn (eg. verdsatt i rent, dvs. brent, sølv) i skriftlige kilder om pengeforhold, i tider da penningen bare hadde tredjeparten eller mindre av sin oprinnelige sølvverdi. Silfrmetinn mynt regnedes alltid dobbelt så god som den gangbare. Beregningen må skrive sig fra den periode som behandles her, og synes å ha holdt sig et stykke ut i det 13. årh. - Det lille brukbare myntmateriale vi har fra de siste tiårene av 11. årh., kan med dristighet benyttes til å støtte teorien om den nevnte myntreform under Olav Kyrre. Mynter der må være fra hans siste år, veier nemlig omkring halvparten av vektpenningen, og man har da sluttet at de har skullet gå for hele penninger, likesom de antagne norske mynter i 1. halvdel av 12. årh. er regnet for halvpenninger, da de nærmer sig fjerdeparten av vektpenningen. Som tidligere fremholdt må vi være forsiktig med på grunnlag av et lite og utrygt myntmateriale å bygge op faste forholdstall og systemer i utmyntningens første århundrer. Imidlertid kan det i forbindelse med den antagne myntreform under eller efter Olav Kyrre være av interesse å minne om at omtrent ved samme tid gav Vilhelm Erobreren som hertug av Normandie avkall på de kroninntekter den periodiske myntfornyelse gav. I stedet innførte han en skatt, monetagium, der innkrevdes hvert 3. år. -
Myntherrenes titler er de samme som i foregående tidsrum. Dog synes bare Harald Hardråde å ha tilføiet folkets navn. Av navn på myntsteder finner vi Nidarnes, Hamar (eller Hamarkaupangr) og Kaupangr, de første to på Haralds, det siste på Olav Kyrres (eller Magnus Berrføtts?) mynter. Fra myntsmien på Nidarnes kjenner vi myntmestrene Úlfr og Cereiða (hvis navnet skal leses slik); i Hamarkaupangen slo Óláfr mynt og i Kaupangen i Trondheim Auðgrímr og Sveinn. Mens myntene bare nevner disse 3 myntsteder fra 2. halvdel av 11. årh., gir de oss foruten de anførte følgende myntmesternavn: Úlfkell, Lefric eller Lofríkr, Áskell, ţorbiorn (Ðorbiorn), Ŕslákr og Gunnarr. Det er tenkelig at disse siste eller iallfall flere av dem har vært knyttet til kongens hird og har myntet der hvor deres herre opholdt sig. Noe fast myntsted kunde i så fall ikke angis pa mynten. Men også i mynthusene ved de store markedsplasser i Trøndelag og på Hedmark kan man ha gått over til å sløife stedets navn. Navnet Sveinn optrer således med og uten myntsted. - Myntmesternavnene tillater oss å slutte at både angelsakser og nordmenn har dratt omsorg for de kongelige myntstempler i Haralds tid. Efter denne konges ulykkelige hærferd mot England har vel angelsakserne utspilt sin rolle som norske myntembedsmenn. Det spente forhold mellem landene som hadde bestått siden Magnus den Godes tid, kan vel også ha vært en medvirkende årsak til forsøket med runelegender, istedetfor eller ved siden av latinsk-angelsaksiske. I Norge optrer runer på mynter (11, 15) i årene omkring 1066. De fleste skulde ifølge Stenersens numismatiske datering tilhøre treåret efter Harald Hardrådes fall. - I flere av legendene brukes ordet mót eller peningr, begge i betydningen stempel, og myntmesteren betegnes som dettes innehaver enten ved at hans navn settes i genitivsform eller som subjekt i en setning med predikatet á, ”eier”. De rene norrøne innskrifter er for det meste preget med runer. Til enkelte er dog brukt latinsk-angelsaksisk alfabet, som Ólafr á Hamri (Hamarkaupangri), Lefrics eller Áskels mót. Den angelsaksiske preposisjon on er brukt på reversen av Ulvs og Cereiðas Nidarnesmynter, der på forsiden har latinske legender. En temmelig enestående reverslegende i norsk numismatikk har en mynt tilhørende Greslifunnets klasse D å opvise, nemlig Ulfcel me fe(cit). - Personnavnene er fremdeles ikke latinisert i de latinsk-angelsaksiske legender. Med hensyn til ortografi kan bl. a. merkes formene Olaver, Olafr og Olaf, Haraldr, Haroldr, Harald og Arald samt a Hamarkaupangir (for H.-ri). - Norge synes å være blandt de første land i Europa som utelukkende har brukt nasjonalsproget i sine myntlegender; det må i denne henseende nevnes sammen med Danmark og Tyskland. -
De typer Harald og hans nærmeste efterfølgere brukte, var hovedsakelig lånt fra engelske, danske og bysantinske mynter. For de sistes innvirkning på danske og norske typer har nok Haralds ferd til Miklagard betydd ikke så lite. Det dobbeltstrekede angelsaksiske reverskors går igjen på dem alle helt til slutten av 11. årh. Ofte er det utstyrt med kule-, ring- eller halvmåneformede figurer i toppvinklene. Adverstypen for Haraldsslåtten er i regelen degenererte angelsaksiske eller bysantinske myntbilleder. Bare sjelden nærmer utførelsen av fyrstebilledet sig det oprinnelige rnønster. Utartningen synes å være foregått gradvis, og ender med streker, der synes å vise at stempelskjæreme ikke har hatt anelse om det oprinnelige forbillede. Et sådant har vel bare en kort tid vært tilstede i myntsmien. Det ser ut som om man har holdt sig til de stempler som skulde kasseres og prøvd å efterligne tegningen på dem. Heri kan man iallfall søke én av grunnene til den stadig fortsatte degenerasjon typen har vært utsatt for. Naturligvis må man tenke på at de fleste av disse stempler sannsynligvis er utført av hjemlige myntmestre som ikke hadde gått i skole hos angelsakserne. Men myntene viser at de som skar stemplene, kunde tegne menneskelignende figurer, der stod prototypen nær; når disse figurer så gradvis nærmer sig billeder av fugler eller fabelvesener, turde det ikke skyldes sviktende evne til å tegne, men som nevnt at stempelskjæreren har trodd sig forpliktet til å gjengi hvad han opfattet av den tegning han fant på det stempel som måtte kasseres. De mange varianter fra Haralds og hans sønners utmyntning har således neppe vært tilsiktet. Myntpregekunsten er efter sitt vesen konservativ. - Treenighetsmerket fins på adversen av penninger der er stedfestet ved Nidarnes og Hamar. Det ligger da nær å slutte at de vesentligst er utmyntet her; dog må vi minne om at der fra Nidarnes ogsa kjennes en mynt med fyrstebillede på adversen. De tre blad som tegn på treenigheten blev brukt meget på penninger der utgikk fra mynthuset i Roskilde, hvis hovedkirke var innvidd till den hellige treenighet. Herfra er vel typen kommet til Norge. Den er forøvrig meget almindelig på middelaldermynter. Således optreder symbolet alt på merovingermynter, på en nordisk mynt fra 9. årh. (hvorav de fleste eksemplarer er kjent fra Spangereid-funnet i Norge), på denarer fra Andemach osv. Nevnes bør videre at i Speier er Sancta Trinitas nevnt i en myntomskrift. Også de tre punkter i korsvinkelen på reversen av denne types norske mynter er å fortolke som symbol for treenigheten. Typen med de tre blad var ikke særlig utsatt for utartning på grunn av den enkle tegning. Dog er der spor til en sådan. De norske mynter fra midten av 11. årh. til henimot hundreårets slutt stadfester i det hele den iakttagelse at degenerasjon av typer er produkter av et lands første forsøk på nasjonal utmyntning. Herunder tar det mere civiliserte staters mynter som forbilleder, og parallelt med pregets degenerering går en forringelse av stykkenes gehalt og vekt. Det kan i denne forbindelse være verdt å minne om de bekjente degenererte mynttyper fra Blois og Chartres, likeså de nordiske efterligninger fra slutten av 800-tallet av Karl den Stores Dorestadtype. Eksempler på utartning frembyder også enkelte av de eldste angelsaksiske mynter (”sceat series”) og de nordiske gullbrakteater. Ofte merker man dog her på et tidligere eller senere stadium en bevisst fjernelse fra mønstrene. - Til de mynter som tillegges Olav Kyrres senere år eller muligens Magnus Berrføtts første, hører eksemplarer, hvis forbilleder åpenbart har vært mynter fra Englands første normanniske konger. Reverstypen gjenfinnes således på William Rufus' første mynttyper. - Det er lite lønnsomt å forsøke noen klassifisering av norske mynter, halvbrakteater og brakteater, fra Magnus Berrføtts tid til kong Sverre. Det publiserte materiale er som nevnt vanskelig å bruke og dessuten relativt knapt. Der er således ennu lite grunnlag for et mere inngående studium av tidens myntvesen. Kun nye funn kan vel her sikre Norge hvad dets er og forhåbentlig bringe den orden i myntrekkene som trenges for at materialet skal bli noenlunde brukbart. Skulde man våge å slutte noe om norske mynttyper i denne tid, måtte det være av funnet fra Fjerdingrein (1) og utenlandsfunnene fra Vevey i Schweiz og Græse (ved Frederikssund) i Danmark. Det siste inneholder iflg. velvillig meddelelse fra Georg Galster over 800 mynter fra kong Niels og 34 norske mynter, der gjennemgående synes å være av samme art som pengestykkene i Vevey og Fjerdingreinfunnene; et par er til og med dubletter til eksemplarene i dette siste. Alle tre funn har altså mynter der har vært i omløp under Sigurd Jorsalfar og vel ennu noen år efter hans død. - Herefter synes utenlandsk, særlig engelsk og dansk, innflydelse å ha gjort sig gjeldende på mynttypene i den første halvdel av 12. årh., likesom der også er enkelte gejstlige typer (25). Videre har vi måskje eksempler på utartning av efterligninger av utenlandske mynttyper. I ethvert fall er tegningene til stemplene ofte rått utført, så det ikke blir lett å bestemme deres forbilleder. Det kan her ha en viss interesse å minne om de degenererte svenske mynttyper fra 2. halvdel av 1100-tallet (Knut Erikssons Våsteråsbrakteater).
Av funnets henimot 5000 eksemplarer tildeler Holmboe (og efter ham Schive) utlandet henved 500, hvorav ca. 3/5 er tyske, Norge omkr. 4500. Det store antall norske mynter må nok reduseres endel (mange hører således hjemme i svensk mynthistorie); men en stor del blir igjen som minner om norsk utmyntning fra siste halvdel av 12. årh. Man må anta at de fleste av de norske myntene er preget i kong Sverres regjeringstid. De eneste der er helt sikret ved legender, er da også fra ham. På typologisk vei kan til disse føies en rekke brakteater, for det meste stumme. De øvrige brakteater, hvad enten de som preg har en bokstav, et portrett eller et symbol, gir ingen vejledning med hensyn til myntherren. Det vil vel for deres vedkommende være tvil om hvor grensen mellem kongelige og eventuelt gejstlige preg skal trekkes, likeså om der blandt dem er stykker av annen oprinnelse, privatmynter eller mynter preget for høvdinger, som f. eks. Erling Skakke. Hvilken proveniens de enn har, synes de dog alle å ha tilhørt kurantmynten på Hedmark i Sverres siste tid. At de ikke på grunn av sin gode sølvgehalt er forsvunnet fra omløpet eller har undgått omsmeltning ved en senere myntfornyelse, skyldes formodentlig baglerfeidene, som har bragt folk til å gjemme vekk i jorden det de hadde på kistebunnen, hvor det ikke lå sikkert nok. Og så er da Dæliskatten blitt liggende i jordens sikkerhetshvelv i over 600 år, og vi er efter funnet av den satt i stand til å studere den kontantbeholdning en mann på Hedmark hadde på Sverres tid. Her gjelder studiet den del som antas å være norsk. Noe funn der gir mere norsk materiale for 2. halvdel av 1100-tallet har vi ikke, iallfall ikke publisert.
Tiden fra Sverres død til Magnus Lagabøter blir konge er numismatisk innhyllet i mørke. Ikke engang fra Håkon Håkonsson er det hittil opdaget noen sikker mynt. Under denne siste konge beretter derimot skriftlige kilder for første gang om en myntrett for erkebispen ved siden av den kongen hadde. I retterboten herom, der ifølge P. A. Munch blev gitt i 1222, tillater kong Håkon erkebiskop Guttorm og hans efterfølgere å prege mynt ved egen silfrsláttumaðr; men kongen skulde bestemme myntfoten (skírleikr - eller skýrleiki - og stinnleiki) ; han forbeholdt sig således overhøihet over den gejstlige utmyntning i likhet med hvad de danske kongene gjorde. Om dette er en bekreftelse på et allerede bestående lovlig forhold, har vi som nevnt ikke midler til å komme efter. I Danmark vet vi at både erkebispen i Lund og flere bisper lenge hadde hatt myntrett. Så meget er visst at der blandt de bevarte norske myntstykker fra 12. årh. og særlig fra Sverres tid er flere som kan være slått efter geistlig initiativ, mens vi ikke har noen sikre minnesmerker om geistlig utmyntning under Håkon Håkonsson.
Når undtas Sverres solide mynter, er de fleste norske sølvstykker i Dæliskatten brakteater eller hulmynter og slutter sig hvad teknikk angår til den tyske brakteatpregning som opkom i løpet av den første tredjepart av 12. årh. Hvad størrelse angår, skiller Dælistykkene sig derimot ut som noen av de minste brakteater der er preget; og mange er så tynne og lette at de blåser vekk ved det minste vindpust. I ikonografisk henseende kan de langt fra måle sig med de tyske, hvorav adskillige er rene kunstverker, heller ikke med Svend Grades, Knuds og Valdemar den Stores jyske brakteater, der er utløpere av tysk myntkunst. Den omvendte stilling som enkelte bokstaver har fått på bokstavbrakteatene, er muligens tilsiktet; men den kan også skyldes at stempelskjæreren slavisk har overført bokstaven fra en mynt på stemplet.
Middelvekten av 50 sikre mynter fra kong Sverre er 0,405g. Efter den omtalte upålitelige strykeprøve skulde finheten være omtrent 0,938 der igjen betinger en finvekt på ca. 0,380g. Også de fleste øvrige brakteater skulde efter skjønn være av godt sølv (0,875-0,938). Schives teori, der senere er fulgt, går ut på at disse mynter har cirkulert som penninger, mens av de øvrige norske Dælibrakteater noen har gått som halvpenninger og de fleste som kvartpenninger. Penningvekten blir dog adskillig mindre når man regner medium for penningen av hvad de to sistnevnte brakteatserier (halv- og kvartpenninger) veier. Og tar man i betraktning at Sverres sikre mynter er relativt få, den skjønnsmessige probering og usikkerheten med hensyn til de øvrige brakteaters myntherrer, er der ikke trygt numismatisk grunnlag for rekonstruksjon av Sverre Sigurdssons myntsystem. Det eneste man tør si, er at forholdet 1:2 mellem mynt- og vektmark teoretisk synes å være oprettholdt. Det kapitlet i Sverres saga som forteller om sakørestriden mellem kong Sverre og erkebiskop Eirik, gjelder riktignok bare et kursforhold, idet det er basert på forholdet 2 penninger sakmetinn eyrir (eller kurantmynt) på 1 penning silfrmetinn eyrir fra ca. 1163. Men det er jo mulig at Sverre tross, eller kanskje på grunn av, sin motvilje mot tyskerne utadtil ved sine solide mynter har villet søke å bevare et forhold mellem mynt- og vektmark som noenlunde svarte til det som fantes i Nordtyskland mellem den utmyntede mark og marken fin. Ved siden av engelskmennene kommer jo tyskerne (først fra Rhinlandene, Westfalen og Sachsen, siden utover i 13. årh. fra Lübeck og de vendiske stæder) til å spille en stadig større rolle i Norges utenrikshandel, og vi vet at omkr. 1225 blev i Lübeck 1 mark fin myntet ut til ca. 2 1/4 mark gangbar mynt. Derimot kan det tenkes at kong Sverre og andre har utnyttet den lovlige eller usurperte myntrett ved for den innenlandske småhandel å utgi undervektig mynt, hvorav de minste er så små, fine og skjøre at man knapt tør ta i dem med fingrene. Synkende vekt iakttas også i utlandet, således i Tyskland, hvor der i 1276 klages over at penningene i Halle fra dag til dag blir slått lettere, slik at de ved det svakeste vindpust flyver til alle kanter. Til å uttale noe om den antagne ytterligere myntforringelse inntil Magnus Lagabøters tid savner vi som nevnt numismatisk materiale.
Sølv til sine mynter har vel Sverre som samtidige myntherrer i Europa fått ved fornyelse av forgjengernes mynt, hvorved denne blev inndratt og omsmeltet. På en slik transaksjon tjente nemlig myntherrene, idet gammel, inndratt mynt blev betalt efter underkurs. Denne myntfornyelse og den forringelse av vekten som gjeme fulgte med, har nok gjort det mulig å greie sig lenge med den sølvmengde som må antas å være kommet inn i landet ved Harald Hardråde. Myntteknisk er det nemlig intet i veien for at der i Sverres penninger kan være sølv helt fra Haralds dager. Han kan videre ha smeltet om de finholdige engelske pennies, der er relativt svakt representert i Dælifunnet (9 engelske + 1 skotsk), men som må ha spilt en rolle. Herpå tyder deres påvirkning på Sverres portrettmynter (26-29).
Men også nytt myntstoff kan være kommet til. Det er ikke umulig at det likesom i Sverige har vært brutt sølv også i Norge alt i slutten av 12. årh. Man har bragt den begynnende brakteatutmyntning under Knut Eriksson i forbindelse med sølvutvinningen i Sverige. Formodningen om at den samtidige norske brakteatpregning under kong Sverre kan henge sammen med en lignende gruvedrift i Norge, kan således ikke uten videre avvises.
På Sverres mynter har vi for første gang i norsk mynthistorie eksempel på fullstendig latinske myntlegender med latinisering også av myntherrens navn. Adversomskriften er nemlig dels REX SVERVS MAGNVS, dels REX MAGNVS SVERRV(s) (26-27). Folkenavnet, som ennu fins på enkelte av Harald Hardrådes mynter, er altså nu sløifet. Man ser videre at Sverre likesom på sitt segl bruker det offisielle navn Sverus Magnus. Av myntsteder gir myntene bare klar beskjed om Bergen ved omskriften BERGIS (29). Det har vært hevdet at NI og N på reversen av Sverres sikre mynter skulde være en forkortelse for Nidaros, og at de fleste bokstavbrakteater (30-42) er forsynt med initialene for de forskjellige myntsteder de er preget i: Aslo (dvs. Oslo), Hamar, Konghelle, Nidaros, Stavanger, Tunsberg og Veøy. Man har også gitt brakteatene myntherrer på grunnlag av disse bokstaver: Magnus Erlingsson, erkebiskop Eirik, Håkon Sverresson og Guttorm Sigurdsson. Denne forklaring er imidlertid helt vilkårlig. Initialene kan likeså godt fortolkes ut fra et annet synspunkt. Dette vil bli gjort nedenfor i forbindelse med en omtale av mynttypene. Det skal dog straks understrekes at vi intet sikkert vet om disse bokstaver. Det som fremsettes her, er bare en annen hypotese enn den Schive arbeidet efter.
Med hensyn til bokstavformene bemerkes at der, ved siden av de tidligere brukte angelsaksiske bokstaver, begynner å optre halvgotiske av samme art som i utlandet på denne tid, således i Tyskland. Overgangen sees tydelig i legendene på Sverre-myntene, hvor enkelte har rettvinklet E, andre rundt E. Der må således antas å være foretatt flere utmyntninger av samme type. Den rettvinklede form for bokstaven e tyder da på en eldre, den runde på en yngre emisjon. På brakteatene kan den samme iakttagelse gjøres, således ved H og M.
Det 11. årh.'s mynter var ofte forsynt med myntmesternavn. Fra det 12. årh. og senere i middelalderen kjenner vi ingen sådanne fra norske mynter. Dog får vi av og til oplysning i skriftlige kilder. Således forteller Sverres saga at kong Sverre hadde en myntmester ved navn Hagbart. Det står ikke noe om hvor myntsmien hans lå; men rimeligvis har det vært i Nidaros, hvor han opholdt sig under ett av Magnus Erlingssons angrep på byen. Man må anta at det under Sverre har vært faste myntstedet ikke bare i Bergen og Nidaros, men også i eller ved andre byer og markedsplasser. Det ligger da nær å tenke at mynten på Hamar (Hamarkaupangen) fremdeles har vært i virksomhet, likesom man venter at det har vært en fast myntmester i Oslo. Umulig er det heller ikke at det kan være myntet i Tunsberg alt under Sverre Sigurdsson. Sikre mynter fra Tunsberg og Oslo har vi imidlertid først fra resp. kong Eirik Magnusson og hans bror hertug Håkon.
Som almindelig bemerkning med hensyn til utmyntningen av Dælibrakteatene har Schive skrevet, ”at ialfald de fleste af disse Bracteater, hvis Mærke ikke frembyder noget kjendeligt Spor til deres Oprindelse, sandsynligvis ere prægede under de i heromhandlede Tidsrum herskende indre Uroligheder og paa Landets forskjellige Myntsteder til saadanne Tider, da den egentlige Regent ikke i Almindelighed havde Raadighed over Myntningen, medens meget mere denne var i Hænderne paa Den, som til Tid og Sted spillede Mester, eller ogsaa udøvedes af Geistligheden; thi at de Geistlige øvrigheder havde sin Andel i disse Stykker, derom synes de mange Kors at bære Vidnesbyrd, omendskjønt denne Betegnelse var i de Tider anvendelig for Alle og Enhver”.
Som det nedenfor skal begrunnes, synes storparten av Dælimyntene å være blitt til i et sterkt religiøst miljø. Finnestedet gjør det nærliggende å tenke på at Hamar, der jo var bispesete og gammelt myntsted, kan ha spilt en rolle for denne utmyntning. Men Sverres mynter og andre peker hen på landets åndelige centrum i Trondheim som sitt ophav. Denne lokalisering støttes tilsynelatende av det foran nevnte funn fra domkirken i Trondheim, der inneholdt ca. 600 norske brakteater av samme art som Dælifunnets. Der kjennes forøvrig lignende samlede funn, således fra Buskerud, Aust-Agder og Bohuslen (2); dessuten utgjør herhenhørende mynter bestanddeler av enkelte kirkefunn. Og Schives ovenanførte almindelige bemerkning turde nok i hovedsaken treffe det riktige.
Studerer man nu Dælimyntenes typer, vil man finne en rekke symboler med sakralt innhold. Disse symboler skyldes visstnok kirkens innflydelse. Men myntene behøver derfor ikke å ha hatt gejstlige myntherrer. Vi har allerede eksempel på kongelige mynter med sakralt symbol, nemlig Harald Hardrådes penning med treenighetsmerket. Efter den middelalderlige kirkes tankegang var nemlig mynten et forførelsesmiddel til synd og opfunnet av djevelen. Derfor var det rådeligst å gjøre myntstykkene, der visstnok var Satans redskap, men et nødvendig onde, mest mulig uskadelige ved hellige billeder, symboler og legender.
Under denne synsvinkel kan også de norske pengestykkene i Dæliskatten sees, altså slik at deres preg, hvad enten det består av symboler eller initialer, har sakralt innhold. Det vil herefter være lett forklarlig at korset i forskjellige former (48, 51 og 42, der også opfattes som bokstavbrakteat) er sterkt representert på Dælimyntene, at, der er stykker med evighetsringer (46), likeså at ”Olavsøksen”? (47) menes å forekomme, og at vi finner treenighetsmerket, dels som tre blad 50) , dels som tre kuler (49). Også de typer som har kuler i et annet antall, op til 5 stykker, eller stjerner og liljer, tilhører samme sfære. Man ledes da naturlig inn på den tankegang at også initialene kan være brukt på samme måte, med andre ord at de ved sin magiske eller hellige kraft har skullet vie mynten. Et sakralt innhold kan også NI på baksiden av den formodede yngste av Sverres solide mynter (26) tenkes å ha. Disse initialer er gjentatt 4 ganger, idet de er anbragt mellem armene på et dobbeltstreket kors som går helt ut til myntens rand; i vinklene av dette kors er der en lilje plasert rett under de nevnte initialer. Den eldre Sverremynt har bare et fire ganger gjentatt N på reversen, og denne bokstav skal vel også tjene til å hellige mynten sammen med fire ringer under dem og et lite kors, hvis streker har krykkeform. Mot denne opfatning strider ikke at Sverres mynter synes å ha hatt engelske prototyper; for teorien bygger som nevnt på en almen tankegang, der her som i andre kristne land fikk uttrykk i myntens preg.
I forbindelse med den firedobbelte gjentagelse av NI og N kan nevnes at firetallet i den kirkelige mystikk betydde verden i motsetning til guddommen, treenigheten, for hvis symboler tallet tre spilte så stor rolle. Men på våre mynter er grunnen til at de nevnte bokstaver er gjentatt fire ganger, at de sammen med de hellige liljer, resp. ringer, fyller ut korsvinklene. Korset er jo selv firedelt, og det som anbragtes i dets vinkler, var gjerne hellige tegn. Nu er det naturligvis rimelig å anta at Nidaros kan være betegnet ved NI og N, og den firedobbelte gjentagelse står i så fall i samklang med dens hellighet. Men helt sikkert er det ikke. Der er i europeisk numismatikk eksempler på bokstavsammenstillingen NI og initialen N, som tillater antagelsen av bokstavmagi. Denne siste kan enn videre gjøres gjeldende ved de andre bokstavmynter som Dælifunnet inneholgder. Av alfabetet er følgende bokstaver representert ved disse mynter: A, B, E, G, H, (K?), M, N, R, S, T, V, X; herav fins N, R og S også preget med positivt stempel, hvorved de altså på mynten får omvendt form; dessuten har man et monogram der minner om en binderune, nemlig R (38) eller fra høire til venstre (spejlvendt R) (39). Mange av bokstavbrakteatene har som bitegn 1-4 av de hellige kuler, og der er enkelte M- og N-brakteater hvis midtstreker er forsynt med kors (34, 36). T på brakteatene kan opfattes både som krykkekors og bokstav; enkelte runde former kan vel også betegne toppen av en bispestav. At alfabetet har hatt betydning for vigsel, har man et grunnlag for bl. a. i en skikk som overholdes når katolske kirker blir invidd; den biskop som foretar vigselen, pleier herunder a skrive det latinske og greske alfabet korsvis i aske som er strødd på gulvet. Vi har også flere eksempler på at alfabetet brukes på mynter i middelalderen. Plasshensyn gjør at ikke hele bokstavrekken kan komme med på et lite myntfelt; men vi har da mynter med det halve alfabet og mindre deler av det. Derimot på en hel emisjon av brakteater kunde det fullstendige alfabet brukes, idet man slo hvert av dets bokstaver på de enkelte blanketter. Nu er imidlertid ikke hele alfabetet representert i Dælifunnet, og det er selvsagt uvisst om de nevnte bokstavbrakteater er å opfatte som alfabetmynter. Men sikkert er en rekke brakteater med forskjellige bokstaver slått i én og samme myntsmie. Det ser man av deres ensartede fabrikk. Hermed faller allerede hypotesen om myntsted-initialer, og man får prøve andre forklaringer, hvis man da ikke vil resignere. Norge står ikke isolert med en slik serie av bokstavmynter. Der fins lignende flere steder i Tyskland, likeså i Danmark og Sverige. Foruten de nevnte enkeltbokstaver og monogrammer er der blandt Dælimyntene enn videre brakteater med Mariamonogrammer. Andre er formodentlig avslag av reversstempler og har det dobbeltstrekede kors med initialene BV (28) og VE i korsvinklene. Disse bokstavsammenstillinger er fremdeles likeså usikre som NI, der foruten på de solide mynter også fins på brakteatavslag av disses reversstempel. Det er like så fristende med Schive å tolke BV og VE som begynnelsen til de latinske former for Borg og Veøy, som det er å la NI være en abbreviasjon for Nidaros. Men det kan jo vanskelig forklares at nøiaktig samme type skulde være slått ved tre forskjellige myntsteder i en tid med slik typerikdom som Dæliskatten vidner om. De nevnte initialer kan i alle tilfelle ved analogier fra andre europeiske mynter også antas å ha sakralt eller bokstavmagisk innhold. - Der er ennu et par brakteater og fragmenter med bokstavsammenstillinger; men de er så dårlig konservert at lesningen er usikker; de mulige konjekturer er der ikke plass for i denne oversikt; de styrker dog alle den foran hevdede opfatning. - Til sist skal nevnes de brakteater der som type har en bispe- eller krumstav. Hertil hører som nevnt antagelig et par der tidligere er opfattet som T-brakteater. Disse har vel vært myntet på initiativ av en kirkefyrste. Om han har hatt lovlig myntrett, vet vi som sagt ikke. Endel brakteater med kongebillede i profil (43) - et par av dem har innskriften REX - må likeledes omtales. De ser ikke ut til å være Sverres. Men da de synes å tilhøre en konges utmyntning, kan en gjette på Magnus Erlingsson. Der er også noen brakteater med portretter uten krone - (44-45). Her er det igjen god anledning til gjetning. Således har som nevnt sogar Erling Skakke vært foreslått. Der er dog også den mulighet at disse myntstykker slett ikke er norske. Forhåbentlig vil det bli anledning til senere på bredt grunnlag å undersøke nøiere disses og lignende brakteaters proveniens. I det hele trenger forholdet mellem den norske og svenske myntmasse i funnene fra 1100-tallet til å belyses bedre, før Magnus Erlingssons og Sverres mynthistorle kan skrives. I Dælifunnet lå der sikre mynter både fra Sverre Sigurdsson og Knut Eriksson, og det har vist sig at det svenske innslag i funnet er større enn Holmboe og Schive antok.
Dessverre har vi som nevnt ingen sikre mynter efter Sverres død, før vi kommer til Magnus Lagabøters tid. Bare heldige funn kan bringe oss de manglende ledd mellem Sverres og Magnus' så høist forskjellige myntstykker.
Ved sættargerden i Tunsberg 9. august 1277 mellem Magnus Lagabøter og erkebiskop Jon Raude fikk den siste bl. a. stadfestet erkebispens myntrett. Kongen tillot denne kirkefyrste å ha en mann, ”som skulde slå penninger”. Senere i samme året blev denne myntrett fortolket slik at erkebispen skulde ha lov til å la prege så mange mynter som en mann og en hjelpesmann kunde greie å slå; men penningen skulde være efter samme myntfot som kongens. Det kan være tvil om det oprinnelig har vært meningen å gi erkebispen så frie hender med hensyn til sin myntning. For i så fall har ordningen vært forskjellig fra den som bestod i Danmark. Her antar man nemlig at det kvantum sølv bispene kunde la utmynte, var fastsatt. Forresten ser det ikke ut til at den norske erkebispen lenge har nytt godt av sin myntrett. Det er mulig at et par brakteater er slått av erkebiskop Jon Raudes myntmester; men vi kan ikke se at noen av Jons eftermenn har utøvet noen myntrett før i 1458. - Det har forøvrig vært fremholdt som rimelig at allerede Håkon Håkonsson har etablert en hertugelig utmyntning for sin svigerfar, hertug Skule. Men der er ingen mynter bevart til å dokumentere at denne antagelse er riktig. Derimot har vi fra Eirik Magnussons regjering helt sikre minnesmerker om en verdslig myntrett ved siden av kongens, nemlig hertug Håkons Oslomynter.
Fra Eirik Magnusson har vi også en hel del mynter, som må være preget av samtidige falskmyntnere. Likeledes har vi fra denne tid forfalskninger av hertug Håkons mynter. Produktene fra denne gamle falskmyntnervirksomhet i Norge har vi fra to funn. I det ene som blev gjort i 1820-årene ved Alstad på Toten, lå det ca. 1600 falske mynter fra Eirik Magnusson og hertug Håkon. Det andre bragte i året 1910 ca. 1800 falske penninger fra kong Eirik; disse myntene blev fremdratt under arbeide med et veianlegg i Kalfarlien i Bergen. De typer som er representert i funnene, vil bli omtalt senere under beskrivelsen av de lovlige mynter. Falskmyntneri må ha vært temmelig utbredt i denne tid, da myntens nominalverdi lå langt over den reelle. Vi kan i forbindelse med det norske falskmyntneri minne om at Danmark samtidig i høi grad hadde å kjempe mot dette uvesen. Bekjent er jo de fredløses falskmyntnerverksted på øen Hjelm. Disse fredløse stod under beskyttelse av Eirik og Håkon Magnusson, og en årrekke var Hjelm erklært for norsk eiendom. - Straffen for falskmyntneri var ofte barbarisk. Således blev falskmyntneme i flere land lemlestet, ja sogar brent på bålet eller kokt i brennende olje. Efter Magnus Lagabøters landslov straffes falskmyntnere med livsvarig fredløshet: , ţat er ok úbótamål ef maðr falsar steðja eða innsigli konungs várs".
Alle mynter fra Magnus Lagabøter og hans sønner er av mere eller mindre sterkt legert sølv, på et eneste tilfelle nær. Der fins nemlig en mynt av gull, der er slått for hertug Håkon Magnusson. Stykket, der er den eldste gullmynt i Norden, har samme preg som én av hertugens sølvmynter og er rimeligvis et avslag av denne. Andre norske gullmynter fra Norges middelalder kjennes ikke, så stykket er aldeles enestående i norsk numismatikk.
Det kan likevel være på sin plass å nevne at forholdet mellem sølv og gull i slutten av 13. årh. antas å ha vært i nærheten av 1:10. Mynten veier 3,10 g. Til sammenligning kan anføres at gullflorinen som blev utmyntet i Florens siden 1252, hadde en vekt på 3,537 g., og at et eksemplar av den engelske konge Henrik III's gullpennies, der blev utmyntet fra 1257 til ca. 1270, holder 2,93 g.
Den sølvmynt, hvorav gullstykket antas å være et avslag, veier 2,02 g. En lignende har samme vekt som gullmynten, nemlig 3,10 g. Den sistes store vekt skyldes at den er preget på en meget tykk blankett. M. h. t. disse tunge mynters vekt fins det antagelig bare én fra dette tidsrum de kan sammenstilles med. Den synes riktigst å måtte henføres til Håkon V Magnusson; dens vekt er 2,112 g. (To meget slitte eksemplarer av samme type veide resp. 1,660 og 1,555g.). Der er fremsatt den formodning at den sistnevnte mynt skulde representerc 3 vektpenninger (0,89g. X 3 = 2,67g.). Efter denne hypotese vilde det samme være tilfelle med nr. 1, mens nr. 2 nærmest måtte bli et firepenningstykke (0,89g. X 4 = 3,56g.). Imidlertid er det ikke mulig å komme til noe endelig resultat med så få stykker; de nevnte mynter inntar en temmelig isolert stilling blandt de mynter som hittil er kjent fra denne tid. Deres finvekt er sikkerlig forskjellig; men det ringe materiale har ikke tillatt en slik prøve av finheten at den kan nøiaktig bestemmes.
På grunnlag av det øvrige mynttilfanget fra tiden 1263-1319 og skriftlige kilder har Schive prøvd å rekonstruere de systemer, som antas å ligge til grunn for utmyntningen. Det numismatiske materiale han bygger på, er dog sterkt begrenset og vektopgavene som følge derav få; dessuten er myntenes gehalt nesten utelukkende funnet på proberstenen, der kan være en farlig kilde til fejlslutninger. Men selv bare som arbeidshypotese har Schives resultater sin store verdi for norsk mynthistorie, og hans lære om myntfoten skal iallfall i hovedtrekkene anføres: Magnus Lagabøter hadde en myntfot som efterligner den engelske, idet han av i vektmark myntmetall lot mynte ut 160 penninger, likesom man i England myntet ut 240 stk. av 1 pund = 1 1/2 mark. Det samme gjorde hans sønner. Penningene identifiseres med de skriftlige kilders grossa moneta. Efter de nyeste undersøkelser av disse kilder skal efter sølvinnholdet i veid mark grossa moneta være lik 153,6 penninger. Foruten hele penninger utmyntedes halvpenninger og kvartpenninger (fjórðungar), resp. 320 og 640 stk. på vektmarken. Efter dette system skulde altså penningen veie 1,34g., halvpenningen 0,67g. og kvartpenningen 0,34g. Myntenes finholdighet var i motsetning til de engelske sterlingers meget ringe, ca. 0,250. Under Magnus var finbeten mindre enn 0,250, under hans sønner i begynnelsen større, senere ringere, i flere tilfelle endog helt nede i det halve, 0,125. En avvikelse fra den nevnte myntfot fant sted under Eirik og hertug Håkon. Da utmyntedes for den første penninger, som hadde en finhet = 0,500 og en vekt = 0,595g., for den siste penninger av finhet 0,469 og vekt 0,67g. Der skulde således av Eiriks hvite penninger gå 360 stk. og av Håkons 320 på vektmarken. Dette myntsystem er basert på penningene, der blev brukt iallfall ved veining av større betalinger. I de pavelige pengeinnsamleres regnskaper sies det uttrykkelig at pengene veies i Norge.
Betingelsen for at en rekonstruksjon av myntsystemer kan godkjennes som helt sikker, er imidlertid en bredere basis enn man hadde på Schives tid. Numismatisk må denne legges ved størst mulig tilfang av sikre myntstykker fra tiden og fremfor alt størst mulig antall vektopgaver over dem, dessuten størst mulig adgang til nøiaktig å prøve myntens finholdighet, med andre ord en ytterst omhyggelig og mangesidig undersøkelse av alt det myntmateriale som kan opdrives. Hertil kommer så en forsiktigere vurdering og riktigere kritikk av funnene og det skriftlige kildetilfanget efter den moderne videnskaps krav. Tross den store skarpsindigliet og umåtelige forskerflid som er anvendt, kan ikke alle Schives resultater ansees for endelige. Heller ikke er hans hypoteser de eneste mulige. Den moderne kildekritikk og økonomisk-historiske forskning har påvist feil i hans benyttelse av de skriftlige kilder, og den moderne numismatiske forskning våger ikke å trekke vidtrekkende slutninger om myntfoten av et begrenset antall myntstykker, hvis gehalt nesten utelukkende har måttet undersøkes på proberstenen av hensyn til stykkenes ødeleggelse ved kemisk probering. Inntil nye funn har beriket tilfanget tilstrekkelig og der er opdaget metoder for nøiaktige gehaltsprøver som ikke ødelegger eller skader myntene, gjør man vel rettest i å nøie sig med en tilrettelegning av det numismatiske materiale man har. Her skal derfor bare gis en kort oversikt over forhåndenværende mynter. Noe forsøk på kritisk gjennemgåelse og numismatisk vurdering av de skriftlige kilders myntterminologi og deres myntregning eller bestemmelse av utmyntningenes kronologi skal derimot ikke gjøres; for dette forsøk trenger som nevnt myntbeskrivende og mynthistoriske forarbejder; og alle disse har det ennu ikke vært mulig å gjøre på en helt forsvarlig måte. Derimot skal Schives nominaler anføres ved vektgruppene.
De vektopgaver Schive gir over myntene fra Magnus Lagabøter og hans sønner, har fremdeles en viss verdi som inndelingsgrunn; de tjener iallfall til å lette oversikten over myntstykkene. Og da de få hele eksemplarer der er kommet til Universitetets Myntkabinett i senere tid, ikke i nevneverdig grad endrer de funne enkelt- og middelvekter, så skal for det meste disse opføres i det følgende. I parentes anføres også myntenes normale tverrmål i millimeter.
Vekten av en falsk mynt fra Alstad-funnet, der skulde svare til vektgruppe I a av hertug Håkons mynter, er 1,099 g. (bare 1 stk. er veiet).
Vekten av de brakteater (53, 57, 66), der antas preget under disse fyrster, ligger mellem 0,060 og 0,385 g. En enkelt veier 0,613 g.
Likesom ved Harald Hardrådes mynter skiller strykeprøven ut to gehaltarter av Eirik og Håkon Magnussons mynter, nemlig én der er dobbelt så god som den annen. Og her kan resultatet brukes; ti forskellen er så betydelig og distinkt at man har lov til å skjelne Mellem gode og slette utmyntninger: Myntene fra de første kan med rette kalles hvite i sammenligning med produktene fra de siste.
Med hensyn til vekten av norske mynter i 14. årh. efter Håkon V's død har vi her i landet et relativt lite og usikkert materiale å bygge på. Det er ikke mere enn en serie stumme mynter og noen brakteater, og de tillegges Magnus Eriksson og Håkon VI Magnusson; et par av brakteatene tilhører kan hende Håkons sønn Olav. Middelvektene av de mynter som har kunnet veies, er 0,714g., av brakteatene 0,416g.
Derimot kaster skriftlige kilder adskillig lys over myntforholdene i slutten av 13. årh. og utover i 14. årh. Vi ser således at myntene alt 1275 eller før inneholder så lite sølv at forholdet mellem dem og brent sølv er 1:4. Det vil med andre ord si at gehalten i myntene i almindelighet blev ansett for å være 0,250, men var bare ca. 0,235. Mot slutten av hundreåret (efter 1285) blev forholdet bedret til 1:3 under inflydelse av de nevnte gode utmyntninger. Men fra begynnelsen av 14. årh. gikk det igjen tilbake med finholdigheten i myntene. - Forholdet 1:3 holdt sig dog ved betalinger nedigjennem 14. årh. i regneverdien mark forngild, dvs. en så stor vekt i gangbar mynt at sølvinnholdet = 1/3 mark brent sølv. - I første halvdel av 1400-tallet synker forholdet mellem myntmarken og sølvmarken til 1:4 1/4, og i siste fjerdedel av århundret må det 6 myntmarker til for å ekvivalere i mark brent, og myntmarken er derved bare blitt halvparten av den forngilde. Ved midten av det nevnte århundre blev forøvrig ikke marken regnet ens i landet. Den gamle inndeling i 240 penninger var opgitt. østenfjells og nordenfjells var det alt i noen tid regnet 192 penninger på marken, og for denne myntmark gjaldt efter 1340 forholdet 1:5 overfor brent sølv. Vestenfjells var 1 myntmark = 216 penninger = 3 engelske skillinger (”ţriggja skillinga m&ocedil;rk”).
De myntherrenavn og titler som fins (i flere forkortelser og med forskjellig ortografi) på norske mynter fra 1263-1387, er følgende. Samtlige står i adversens omskrift:
De initialer, der betegner myntherrer, kan gis følgende betydning:
Eirik Magnusson (55-57), Håkon V. Magnusson (hertug: 58-61, konge: 62-66), 14. årh. (67-69)
Tilnavnet Magnus hadde, som vi har sett, også kong Sverre på sine mynter. Den lille M inni H kunde forøvrig også tolkes på annen måte, f. eks. = moneta. I det tilfelle måtte vi lese Haquini moneta i analogi med det ovennevnte Haquini (regis Norvegie) moneta (Asloensis) .
Den eneste myntmester vi kjenner navnet på i denne tiden, er Oslomyntmesteren Hans, der arbeidet for Håkon VI Magnusson. Han er nevnt i et brev fra dronning Margrete til kongen. I et annet brev der er skrevet av den norske kansler Peter Eiriksson i 1364, omtales det også en myntmester i Trondheim; men navnet på ham får vi ikke vite. Foruten i disse to byene har det sikkert hele tiden vært en fast myntmester i Bergen; og i Tunsberg må det også antas å ha vært én til å forestå den myntinnretning Eirik Magnusson hadde der. Myntmestrenes overordnede, som hadde overopsyn med deres utmyntninger, synes å ha vært fehirdene, kongens skatmestre. Vi finner iallfall fehirdsler omtalt i alle de nevnte byer, hvori der var myntinnretninger.
Myntsteder er uttrykkelig angitt på enkelte mynter, således fra Eirik Magnusson: CIVITAS BERGENSIS, (Moneta de) TVNSBERG og CASTRVM TVNSBERGIS; fra hertug Håkon Magnusson: (Moneta de, Moneta e) ASLOIA, ASLOIE [sic!] og (Moneta) ASLOIE; fra Håkon V Magnusson: (Moneta) OSLOIE, OSLOI [sic!] og OSLO(ensis), (Haquin regis Norvegie moneta) ASLOENSIS, (Moneta) BERGIS, (Moneta) BERGENSIS, BERG. Dessuten er der initialer som synes å måtte stå for myntsteder: A for Oslo, B for Bergen, T for Tunsberg.
De sakrale legender på mynter fra Magnus Lagabøter og hans sønner er liturgisk långods eller efterligning av fremmede myntlegender. Således bruker kong Magnus endel av turnosenes berømte innskrift (fra Salme 113.2): BENEDICT(um) SIT NOMEN D(omini), der på de nevnte mynter har fortsettelsen N(ost)RI DEI IH(S)V XP(ist)I, likesom han har mynter med den kortere legende BENEDICTVS DEVS, der senere blir velkjent i Nordeuropa ved Hamburgs Wittenutmyntning fra ca. 1340. Eirik og Håkon Magnusson brukte efter farens forbillede som myntomskrift den latinske formel CRVX CRISTI og CRVX S(an)C(t)A IH(S)V XP(ist)I og forskellige forkortelser, idet E, CH og R i det hellige navn som vanlig blev skrevet med greske bokstaver likesom i turnosenes legender. I forbindelse med denne siste innskrift kan vi bl. a. minne om ordet CRVX på én av de første norske mynter og dens angelsaksiske forbilleder, Ethelreds cruxtype. - Bokstavformene er dels latinske, dels gotiske. De siste synes dog nu å være sterkere representert enn på Sverres tid.
I Den periode vi beskjeftiger oss med, er sterlingens og grossens tid. Det er derfor ikke å undres over at disse mynter her som i andre land har virket bestemmende også på de typer som blev valgt. Begge var jo ledende handelsmynter. Vi har alt nevnt den innflydelse gros tournois hadde på Magnus Lagabøters myntlegender. Større betydning hadde dog den engelske sterlingen, der var den dominerende handelsmynt i Nordsjøstatene på denne tid og derfor gjenstand for stadig efterligning. Og Norge dannet ingen undtagelse. Vi har mynter såvel fra Magnus som hans sønner, der likefrem kan sies å være av sterlingtypen hvad adversen angår. Enkelte funn med engelske mynter fra Edvard I's til Rikard II's tid har vi også. En særlig smukk utførelse har Eirik Magnussons efterligning av Edvard I's sterling (54). Eirik er også den første som bruker riksvåbenet på sine mynter. At herskerbilledet fortrenges fra myntene, skyldes ikke minst påvirkning fra turnosene. De bringer med sig en forenkling av myntbilledene, og heraldikken sørger for en tydeligere angivelse av hjemstedet for myntene. De norske mynter av skjoldtypen (55) er et smukt eksempel på denne streben. Med hensyn til bruken av løven i skjold på mynter kan det ha en viss interesse å minne om at løve i skjold også fins på nederlandske mynter i siste halvdel av 13. årh., således på sterlinger fra hertug Johan I av Brabant (1261-1294), der skapte mange nye myntbilleder som blev efterlignet av andre myntherrer. Men kong Eiriks skjoldtype skiller sig tydelig ut som norsk, foruten ved at løven er kronet (St. Olavs krone) og har en øks (Olavsøksen) som attribut, også ved detaljer i tegningen. Når man bortser fra Tyskland, er det norske løveskjold et merkelig tidlig heraldisk myntbillede. Av skjoldtypen var alle de falske myntene i funnet fra Kalfarlien. Også Håkon Magnusson har som konge benyttet denne typen til sine mynter. Det må forøvrig være efter 1301 at Håkon V har optatt sin brors skjoldtype; for fra den tid av fører han kong Eiriks våbenskjold med den øksbærende, kronede løve. Siden har dette vært det norske kongedømmes våben, og løven er ikke bare blitt kongevåben, men også riksvåben. - Schive mener at samtlige mynter av skjoldtypen er preget i Nidaros; men noe bevis herfor har han ikke ført. Den tredje typen Eirik Magnusson bruker, kunde en kalle kronetypen (56); adversbilledet på disse mynter er nemlig en kongekrone. I et mynthistorisk viktig dokument fra 1305 omtales ”nigri coronati”, svartkroner, der som før nevnt av Schive antas å være identiske med disse mynter. Av denne type var en mengde av de falske myntene i Alstad-funnet. Det nevnte dokument har også myntnavnene 1) grossus Erici, 2) obolus, 3) quadrans, 4) albus rosatus og 5) subtilis moneta eller vágasilfr. Disse har Schive identifisert med bevarte pengestykker således som det fremgår av den foranstående vektopgave over myntene fra Magnus Lagabøter og hans sønner. Hertil kan føies at subtilis moneta, ”tynn mynt”, og vágasilfr, antas å være brakteater. I forbindelse med Eiriks svartkroner må nevnes at også den minste av Magnus Lagabøters mynter på adversen har en krone; nedenunder denne står der imidlertid dessuten en initial.
Fra Håkon Magnusson som hertug har vi bevart tre hovedtyper. Svarende til Eiriks sterlingtype utgav han mynter med sitt brystbillede i profil på adversen (58-60); på hodet bærer han et bånd eller en kran.-, med roser, der antagelig er en hertugkrone (portrett-typen). Et lignende bånd med rosenbesetning fins således på steninger fra den tidligere nevnte hertug Johan I av B-,-abant. - Håkons hode vender på de minste mynter mot venstre (60), på de andre mot høire (59). Likesom Eirik bruker kongekrone som mynttype, således har man fra hertug Håkon mynter med hertugkronen på adversen, (61). Endelig har forsiden av hans hvite penningen initialen H. Gullmynten og de to største sølvmynter har hertugens brystbillede till høire (58).
Av Håkons kongelige mynttyper har vi nevnt sterlings- (62, 63) og skjoldtypen. Tilsvarende sine hertugmynter bruker han videre på kongelige preg en portrett-type med kongekrone på adversen og kors på reversen. Eller han har krone (64) eller kors (65) på den ene og initialene A, B eller N på den andre siden. Der kjennes nu også kvartpenninger fra Håkon V med kongekrone på adversen og pa reversen kors med eller uten rosetter i korsvinklene (jfr. kong Eiriks nigri coronati).
Som reverstype er fremdeles korset dominerende. Det forekommer i forskjellige størrelser og arter (liljekors, blomsterkors, krykkekors, avrundet eller dobbeltstreket kors) med eller uten utstyr i korsvinklene. Dette utstyr består dels av fem- og seksbladede roser, dels av firkløver, liljer eller små kors. Et eksemplar av Håkon V's mynter av sterlingtypen har i korsvinklene bokstavene BERG, som følgelig angir at det er slått i Bergen. Magnus Lagabøter og Eirik Magnusson bruker utelukkende korstyper på sine myntreverser, mens Håkon Magnusson som konge også har andre. Således har vi, som allerede nevnt, hans navneinitial på enkelte av sterlingtypen; andre har det tidligere forklarte M inni denne initial (63). Foruten hans navneinitial finner vi også brukt bokstavene A, B og N, der har vært opfattet som initialene for Oslo, Bergen og landets navn (NORVEGIA). Det er dog ikke umulig at bokstavene er noe helt annet, f. eks. et emisjonsmerke ell. lgn. I ethvert fall hadde vi større sikkerhet for riktigheten av den vanlige tolkning, hvis også N kunde stå for et myntstednavn (Nidaros) ; men dette er utelukket, da bokstaven fins på en mynt med omskriften MONETA OSLO(ensis).
Brakteatene fra den siste halvdel av 13. og den første av 14. årh. har for det meste et kronet kongebillede en face; endel har dette i profil, og på andre er en kongekrone myntbillede. Videre forekommer der brakteater med initialen I og med patriarkalkors. Disse henføres efter Schive til erkebiskop jon Raude og blir derfor ansett som minnesmerker for dennes kortvarige bruk av den erkebiskoppelige myntrett. Endelig har man også lagt endel bokstavbrakteater til denne periode og tolket bokstavene som initialer for myntstednavn. Kun rikeligere funnmateriale kan imidlertid skaffe større klarhet over disse brakteater, hvorav enkelte for typenes vedkommende synes å kunne tillate en lignende tolkning som den der er forsøkt med Dælifunnets bokstavbrakteater. - Av navn i skriftlige kilder der antas brukt om enkelte brakteater i dette tidsrum, kan foruten moneta subtilis og vágasilfr nevnes flosupeningr og skefpeningr.
De brakteater der er tillagt Håkon VI Magnussons og hans sønn Olavs tid, har som typer de kronede initialer H og O (68, 69). De solide mynter, der synes å kunne henføres til Magnus Eriksson, er samtlige stumme. Funn-, vekt- og gehaltmaterialet er for lite og usikkert for å trekke noen vidtgående mynthistoriske slutninger. Men forsåvidt som de sistnevnte pengestykker på reversen har billedet av en venstrevendt løve med øks, er der en avgjørende typologisk grunn for deres norske proveniens; flere har dessuten den øksførende løve i skjold (67). Det fins også en stråleringsbrakteat av den øksbærende løvetypen med dels venstre-, dels høirevendt løve. Myntenes kronologi er imidlertid usikker; bl. a. skulde man ha ventet at løvebilledet hadde vært kronet på alle norske mynter efter 1301, hvad der efter de undersøkte eksemplarer ikke kan sees å være tilfelle her. Adversbilledet på de nevnte solide mynter har et kronet kongeh ode en face (”sterlingtype”; 67). Av sterlingtypen er også en mynt med en O på reversen. Den har lenge vært ansett for en forfalskning, til tross for at den har forekommet i funn. Det er ennu ikke fastslått om den tilhører 1300-tallets norske utmyntninger. Én mynt har på den ene siden løven med øks, på den andre to økser med bladene vendt fra hinannen og må antas (som hybrid?) å høre til samme tid som de nevnte. Schive henfører ennu tre typer til disse myntserier, deriblandt noen med initialene H, N og O på den ene siden. De eksemplarer der er undersøkt hos oss, er imidlertid så slitt at myntbilledene på den andre siden ikke sikkert har kunnet bestemmes; løven er i ethvert fall ikke øksførende. Schive har tolket initialene som Hamar, Nidaros og Oslo. Der synes dog f. t. å være for lite grunnlag tilstede for å kunne gi disse mynter noen innordning i norske myntrekker. Angående Magnus Erikssons kronebrakteater er der grunner for å uttale at de neppe kan vindiceres for Norge i den utstrekning som Schive har gjort, og den plass de har fått i svensk mynthistorie, er godt underbygget. Dog kan den nevnte konges brakteater med to motvendte kroner ogsa være utgått fra norske myntsmier, idet de kan opfattes som identiske med de pavelige pengeinnsamleres parva moneta Noricana, norsk småmynt.
På riksmøtet i Skara i januar 1458 stadfestet Christiern I sættargerden i Tunsberg av 1277, dermed også erkebispens myntrett, der så lenge ikke synes å ha vært utøvet. Dog har vi ingen bevarte mynter fra erkebiskop Olav Trondsson. Det er derfor sannsynlig at først hans efterfølger Gaute Ivarsson har gjort bruk av retten. Fra ham har vi nemlig mynter, slått under kong Hans, der ved sin håndfestning i 1483 bestemte at ”penninge” foruten i Bergen og Oslo skulde ”slaes i Trondhiem effther Nidross domkyrkes preuileger”. I halv hundre år slo nu både kongen og erkebispen mynt. Med Olav Engelbrektssons flukt er det for bestandig forbi med geistlig utmyntning i Norge. Med hensyn til den kongelige utmyntning er forøvrig å merke at den i kongeløse perioder som 1523-1524 og 1533-1536 ikke stanset, idet mynt blev preget i Oslo efter foranstaltning av slottsherren på Akershus.
De norske myntene vi har fra de første oldenborgere, er ikke utmyntet efter det norrøne, men efter det lybske myntsystem. Alt lenge hadde dette spilt en stor rolle i pengeberegninger, og hansestædenes Witten og hulpenninger var gjengse betalingsmidler på de nordiske markeder, hvad myntfunn fra 14. og 15. årh. noksom bevidner. Danmark gikk fra slutten av 14. årh. over til det lybske myntsystemet, og da det under kong Hans atter blir preget mynt i Norge, er det ikke tale om å bruke noe annet system. Nevnes bør dog at den norrøne mark (= 1/2 dansk mark = 8 skilling) fremdeles brukes ved siden av den lybske i pengeberegninger. Der er forøvrig i skriftlige kilder tale om flere regningsmynter i 15. og 16. årh., således gylden fra Bergen og Færøyane. Disse blir ikke behandlet i denne mynthistoriske oversikt, der som nevnt bare holder sig til det numismatiske materiale. -
Hans (70-75), Gaute Ivarsson (76-79), Christian II (80-84), Erik Valkendorf (85-89)
Den lybske myntmark deltes i 16 skillinger = 192 penninger, idet der gikk 12 penninger på skillingen. Efter dette system var ikke penningen lenger den høieste ordinære nominal. Foruten penningen var der nemlig en hel skala større mynter, således: dobbeltpenninger (blafferter), trepenninger (steninger, engelske), firepenninger (hvider), sekspenninger (søslinger, halvskillinger), nipenninger (grosser), tolvpenninger (skillinger). Også de norske myntmestre gav sig i kast med disse større mynter. Fra kong Hans har vi således bevart en hel del hvider (73-74), noen søslinger (71-72) og et par skillinger (70); dessuten er der en brakteatpenning (75) som tillegges denne myntherre. Samtidig. har erkebiskop Gaute Ivarsson latt prege hvider (76) og brakteatpenninger (77-79). Christiern II var myntherre i Norge både 1513-1523, da han lot slå skillinger (80-81), og under sitt ophold i landet 1531-1532, da det blev preget nødmynter efter hans befaling (82-84). Den gejstlige utmyntning blev fortsatt under Erik Valkendorf; fra ham har vi foruten skillinger (85-86) også hvider (87) og blafferter (88-89), de siste slått som brakteater. Under interregnet 1523-1524 blev det slått dobbelthvider i Oslo. Fra Fredrik I har vi både skillinger (90-92) og hvider (93). Christian III fungerer som norsk myntherre ifølge bevarte skillinger fra 1535 og 1537 (96), mens de pengestykker (åtteskillinger, marker og dalere) der 1543-1546 blev utmyntet av sølv fra Gullnes i Seljord prgd., Telemark (97-98), viser at Norge i 1537 også hadde tapt det symbol på selvstendighet som utgivelse av egne mynter er. Fra 1543-1814 skjer de utmyntninger, som foretas i Norge, for fellesmonarkiets regning, og myntene ikke bare betegnes, eller rettere beregnes, som ”danske”, men de kurserer ogsa som sådanne i hele unionstiden. - Den siste erkebisp som preget mynt i Norge, var som nevnt Olav Engelbrektsson (1523-1537). Fra ham har vi bevart ikke så få skillinger (95). Dessuten har han latt slå en stormynt (94), der antas å ha gått som én mark.
Fredrik I (90-93), Olav Engelbrektsson (94-95), Christian III (96-98), Fredrik II (99-100)
Det lybske myntsystemet hadde som basis den kølnske vektmark, der i slutten av 15. årh. antas å ha holdt vel 230g.; denne mark blev delt i 16 lodd. Helt til kronemynten blev innført i 1870-årene, var det lybske system under skiftende former rådende i Norge; det bør derfor tilføies at den kølnske mark almindelig regnes for 233,855g., således som den i 1821 blev normert til i Berlin.
Fra kong Hans har vi ingen myntordning og heller ingen forordning om vekten på edle metaller. Derimot har vi flere bestemmelser av interesse i Christiern II's norske myntordning av 3. august 1514: Norsk mynt skal være like så god som dansk; norsk mynt skal være ”gjengs og gjæv” i Danmark og omvendt dansk i Norge; sølv- og gullvekten skal være likedan i Norge som i Danmark; for fremtiden skal den kølnske vekt brukes, og i lodd sølv skal gå for 3 kuhuder, ”som det haver giort hidtildags”; endelig skal i Norge og Danmark intet sølv forarbeides eller selges, som er under 15 lodd (0,9375) fint med 1 kvintin til remedium. Detaljer angaende myntfoten må søkes i kongens håndfestning av 22. juli 1514 og hans reskripter til myntmesteren i Malmø, Dines Blicher, i 1513 og 1514. Disse hører inn under dansk mynthistorie; men da det kongebrev Dines fikk sommeren 1514, en tid også gav regel for utmyntningen i Norge, vil det være på sin plass å hitsette en tabell over de nominaler der svarer til de norske mynter som pregedes av kongen og erkebispen, og disse mynters forhold til den kølnske mark m. v. Som oversiktstabell kan benyttes en del av det skjema, der av danske myntforskere (Luxdorph, Galster) er opsatt over Christiern II's danske mynter:
| Nominal | Stk. på 1 kølnsk mark | Råvekt (1 kølnsk mark = 230g.) | Finhet i Lodd | Finhet I 1/1000 | Finvekt i gram | Stk. på 1 rhinsk gylden |
| Skilling | 88 | 2,61 | 6 | 375 | 0,98 | 24 |
| Hvid | 220 | 1,05 | 5 | 312,5 | 0,33 | 72 |
| Blaffert | 496 | 0,47 | 5 | 312,5 | 0,15 | 144 |
| (Penning) | (864) | (0,27) | (4) | (250) | (0,07) | (288) |
Også de fire norske myntordninger vi har fra Fredrik I's regjeringstid, vil det være greiest å anskueliggjøre i tabellarisk form. Den første blev gitt i kongebrev av 24. juni 1524 til biskop Magnus Lauritsson på Hamar, den andre på kongens vegne 18. oktober 1525 ved befaling av høvedsmannen på Akershus, Olav Galle, den tredje 8. november 1526 av den sistnevnte likeledes på Fredriks vegne, den fjerde ”onsdag efter midfaste søndag” 1527 ved regulativ av Vincents Lunge, høvedsmann på Bergenhus. I tabellen er myntordningene betegnet ved myntstedene og året for myntordningene:
| Nominal | Myntsted | År | Stk. på 1 kølnsk mark | Råvekt (1 kølnsk mark = 230g.) | Finhet i Lodd | Finhet I 1/1000 | Finvekt i gram | Stk. på 1 rhinsk gylden |
| Firehvid (skilling) | Hamar | 1524 | 96 | 2,40 | 5 | 312,5 | 0,75 | 30 |
| - | Oslo | 1525 | 112 | 2,05 | 4 | 250 | 0,51 | - |
| - | - | 1526 | 112 | 2,05 | 3 1/2 | 218,75 | 0,45 | - |
| - | Bergen | 1527 | 126 (note) | 1,83 | 4 1/2 | 281,25 | 0,51 | - |
| Hvid | Hamar | 1524 | 300 | 0,77 | 4 | 250 | 0,19 | 120 |
| - | Bergen | 1527 | 320 | 0,72 | 3 1/2 | 218,75 | 0,16 | - |
Note fra Dansk Mønt: Wilcke hævder, at dette er en fejllæsning. Korrekt skal være 106.
Den myntordning der dannet grunnlaget for utmyntningen av sølvet fra Gullnes nemlig Christian III's forordning av 20. september 1541, inntar som den første danske myntordning i nyere tid en viktig plass i Danmarks mynthistorie. Den skal derfor ikke behandles her. Kun skal det nevnes at de mynter der blev preget efter den på Gullnes, var marker og skillinger, i 1545 også åtteskillinger. Nevnes bør dessuten de forandringer der gjordes i enkelte av bestemmelsene fra 1541 ved forordning i 1544 til kongens myntmester i Norge, Jørgen Kock d. y. Efter denne skulde vekten for marker, åtteskillinger og fireskillinger beholdes (resp. 24, 48 og 96 på den kølnske mark); men myntene skulde bare være 14 1/2 lødige (istedetfor 15 l.). Skillingene skulde som før være 4 lødige; men der skulde gå 118 istf. 106 stk. på marken. Endelig skulde hvidene nedsettes fra 4 l. til 3 1/2 1., og 314 istf. 318 stk. tas av bruttomarken.
Hvorvidt der er slått en daler på Gullnes i 1546, er tvilsomt. 4. oktober 1546 befatte nemlig Christian III at utmyntningene i Norge skulde ophøre og sølvet fra gruvene sendes til Kjøbenhavn. Da nu den nevnte daler har et myntmerke som minner om det der på denne tid bruktes av Kjøbenhavns myntmester, Poul Fechtel så er der grunn til å anta at mynten er utgått fra Kjøbenhavns myntsted.
Det vil føre for vidt i denne korte oversikt å gå nærmere inn på spørsmålet om de bevarte mynter svarer til de nevnte myntordninger, eventuelt om de gir uttrykk for en annen myntfot enn den som fins i disse skriftlige kilder. Kun skal vi ved en del vektopgaver over bevarte mynter søke å gi en idé om myntenes råvekt. Derimot har det sparsomme myntmateriale ikke tillatt noen undersøkelse av stykkenes gehalt.
Av kong Hans' mynter kjennes vekten på én av skillingene; eksemplaret, som er meget slitt, veler 2,22 g. Tre søslinger fra denne konge veier resp. 1,684, 1,585 og 1,455g. med middelvekt 1,575g. Av hvidene er 55 stk. veiet; deres vekt varierer fra 0,342g. til 0,885g. med middelvekten 0,630g. Penningen veier i middelvekt av 2 ekspl. 0,187g. Av Christiern II's bestemmelse om den kølnske gull- og sølvvekt har man sluttet at den vekt for edle metaller som anvendtes i Norge tidligere, ikke var den kølnske. Imidlertid står der i kong Hans' håndfestning at norsk mynt skal være jevngod med den danske. Dette innebærer at det lybske system er benyttet ved de norske utmyntninger under ham. Erkebiskop Gautes hvider og penninger slutter sig ved sin vekt til de kongelige mynter av samme slag.
De eldste av Christiern II's og Erik Valkendorfs skillinger (trehvider) nærmer sig ved sin vekt den råvekt (2,61g.) der er fastsatt for denne myntsort i myntordningen av 1514. Av 6 eksemplarer holder nemlig ett 2,52g., fire 2,30g. eller mere, mens det sjette har den ringe vekt av 2,14g. Senere blev det utgitt slette skillinger (firehvider) ved slottsherren på Akershus, Hans Mule. Disse såkalte Mulemynter veide i gennemsnitt 1,96g. Også Erik Valkendorfs senere skillinger er lettere, med en vekt mellem 1,641g. og 2,0 g. og middelvekten 1,817 g. En hvid fra ham veier 0,599g. og hans blafferter i gjennemsnitt av 4 ekspl. 0,318 g. Som nødmynter blev det for Christiern II i 1531-1532 preget klippinger, dvs. mynter som av mangel på tid ikke fikk den vanlige runde form. De største, hvorav der er bevart to eksemplarer (82), veier henholdsvis 6,75g. og 13,1g. De antas å ha vært slått på Hamar og å ha gått for resp. 1 og 2 mark. Dessuten mener man at Christiern II under opholdet i Norge ved samme myntsted har latt slå noen ganske små klippinger (83-84). Disse nødmynter faller naturligvis helt utenfor de systemer man søker å følge ved de ordinære utmyntninger.
Hans Mule har ennvidere preget dobbelthvider i Oslo, nemlig under interregnet 1523-1524. Én av disse Mulemyntene veier 1,099 g. Endelig har han i 1524 samme sted besørget utmyntningen av skillinger (firehvider) fra Fredrik I. Tre stk. av disse veier i gjennemsnitt 1,539g.
Få av de skillinger der blev slått på Olav Galles initiativ, når op imot den råvekt forordningen av 1525 og 1526 bestemmer (2,05g.). Av 7 ekspl. har 6 en vekt på ca. 1,8g. Grunnen er først og fremst å søke i den ufullkomne justering, dernest i den omstendighet at der skulde tjenes på utmyntningene. Også de få eksemplarer av de skillingene der 1528 og 1530 blev utmyntet under Mogens Gyldenstjerne, Olav Galles eftermann, er et par decigram undervektige i forhold til bestemmelsen om råvekten i myntordningene av 1525 og 1526.
Det er hittil ikke funnet noen mynt som er slått på Hamar efter det myntebrev biskop Magnus fikk. Derimot har Vincents Lunge efter kongelig ordre skullet holde sig det efterrettelig, da han 1. januar 1526 fikk brev om å slå skillinger (firehvider) og hvider for Fredrik I. Råvekten av de få undersøkte stykker ligger dog også i dette tilfelle gjennemrsnitlig et par tiendedels gram under myntordningens 2,4 g. Hvad hvidene angår, varierer vekten av fire eksemplarer mellem 0,65 og 0,79g., mens myntordningen krever 0,77 g. Ett eksemplar av de firehvider Vincents Lunge lot slå efter regulativet av 1527, veier 1,67g., altså 0,16g. Mindre enn denne myntordnings råvekt.
I Bergen er det videre preget firehvider av Esge Bille. Han fikk som slottsherre på Bergenhus 7. august 1530 kong Fredriks befaling til å slå mynt ”lige goed udi korn oc pagementhe medt then mynth som wy lade slaa her i wort rige Danmark” (Dipl. N. II, p. 814). Bille hadde tidligere fått oplysninger om den danske mynts lødighet av myntmesteren i Malmø, den bekjente Jørgen Kock; i et brev av 6. Mai 1530 (Dipl. N. II, p. 813), skriver denne siste bl. a. at firehvider f. t. ikke blev preget; men de siste som var slått, var 5 1/9 lødige (0,31944), 96 stykker på bruttomarken. Settes denne til 230g., skulde altså hvert stykke veie 2,40 g. Av de firehvider Esge Bille lot mynte ut i 1530, er bare et par undersøkt. Deres vekt ligger fra 0,48-0,67g. under den forlangte. Det er derfor mulig at Bille ikke har fulgt Jørgen Kocks anvisning av hensyn til den høie sølvpris og myntnytten.
Esge Bille har dessuten besørget en utmyntning i Bergen for Christian III. Den fant sted i 1537, og vi vet nu at den danske myntmester Reynold Junge sendte mannskap til den, én myntforstander og 3 svenner. Der blev slått skillinger (trehvider), hvis gjennemsnittsvekt efter 5 eksemplarer er 1,533 g. Enkelte av dem har årstallet 1533 istedetfor 1537; men dette må skyldes en feil av stempelskjæreren, da myntene ellers stemmer fullstendig overens.
Også i Oslo er der slått mynter for Christian III som myntherre, nemlig i 1535. Det var i interregnets tid, og Christian betegnes derfor på mynten som arving til Norge, heres Norv(egie). Mynten er en firehvid, og vekten av ett eksemplar er 1,698g.
Erkebiskop Olav Engelbrektssons skillinger (firehvider) veier i gjennemsnitt av 50 eksemplarer 1,88 g., idet disse varierer mellem 1,60 og 2,48g. To slitte eksemplarer av hans mark veier resp. 6,725 og 6,836g., i gjennemsnitt altså 6,781g.
Olav Galles førnevnte regulativer av 1525 og 1526 for Oslomynten er interessante også derved at vi får rede på størrelsen av slagskatten. Der bestemmes nemlig at 448 firehvider skal utmyntes av marken fin og at slagskatten til myntherren skal være 10 skilling for hver mark fint sølv. I 1526 identifiseres de io skilling med i ort gull, dvs. 1/4 rhinsk gylden = 30 hvider. Myntmesterens lønn skulde være 2 1/2 mark dansk av hver mark fint sølv han forarbejdet. Myntherrens fortjeneste (seigneuriage) er således ca. 1 2/3 pct. og myntmesterlønnen ca. 6 2/3 pct. Den hele slagskatt blir altså ca. 8 1/3 pct.
I regulativet av 1525 blir også remediet fastsatt. Det skal være 1/2 kvintin fint sølv på marken, altså 1/128 dvs. henved 4/5 pct.
De myntherrenavn og -titler der forekommer på mynter fra den periode vi her behandler, er følgende:
Myntstedene i denne tid kjenner vi ganske godt, dels fra myntene selv, dels fra skriftlige kilder. Således har vi skillingene og søslingene fra kong Hans med reverslegenden MONET(A) NOVA BERGENSIS; på denne konges hvider finner vi foruten den nevnte legende også MON (eta) NOVA NIDROS(iensis). Derimot er ikke Oslo nevnt på hvidene fra dette myntsted, der bare har omskriftene MONETA NORWEI (for Norvegie) og SAN(C)TVS OLAVVS. Håndfestningen av 1. februar 1483 nevner alle tre myntsteder. - Som det fremgar av det foran nevnte, er Gaute Ivarssons og de to øvrige erkebispers mynter stedfestet også ved myntstedets navn. - Mulemyntene fra Christiern II's regjering og fra interregnet 1523-1524 har reverslegenden MONETA NO(va) ARGEN(tea) ASLOEN(sis) og MON(eta) NOV(A) ASLO(e)NS(is), Oslo-firehvidene fra 1525, 1526, 1528, 1530 MONETA NOVA ANSLOIENSIS og Oslofirehvidene fra 1535 MONETA NOVA ASLOENSIS. Klippingene fra Christierns ophold i Norge 1531-1532 er sannsynligvis slått på Hamar. I et brev av 9. januar 1532 (Dipl. Norv. VIII, p. 696 f.) ber således Christiern II erkebiskop Olav om bl. a. å sørge for at det sølv som oppebæres, blir ført til myntmesteren på Hamar. Her aktet også, som vi har sett, Fredrik I å la prege mynt. I sitt myntebrev til biskop Magnus befaler han at reverslegenden skal lyde MONETA NOVA HAMMEREN. Oslo-myntene under kong Fredrik stedfestes ved samme legende som de nevnte Mulemynter, og Bergensmyntene under ham som kong Hans' fra samme by. Dette er likeledes tilfelle med Christian III's norske mynter fra resp. 1535 og 1537. På Gullnesmyntene (1543-1546) blir ikke myntstedet betegnet i omskriften; disse pengestykker har kun myntmestermerke. Den siste gang Bergen er nevnt på norske mynter, og den siste gang byen har vært myntsted, er under Fredrik II. Han slo 1574, 1575, 1577 og 1578 hvider (99-100) i den gamle hansestad og satte på adversen kun den danske kongetitel, på reversen MONETA NOVA BERGENSIS. Denne utmyntning betegner bare et lite intermesso mellem den siste mynt der gikk ut fra mynthuset ved Gullnesgruvene, og den første som blev preget av Kongsbergsølv i Christiania 1628. Siden har det stadig vært et myntsted knyttet til sølvgruvene på Kongsberg, fra 1686 i byen selv. Christianiamynten blev nedlagt i 1695, og fra det året har Kongsberg vært det eneste myntsted i Norge.
Med hensyn til innholdet av myntenes legender i tiden fra kong Hans til Fredrik II er det vesentligste alt berørt: betegnelsen av myntherre og myntsted. Det står bare igjen å nevne at én av kong Hans' hvider på for- og baksiden har legenden SIT NOMEN D(omi)Ni BENEDICTV(in), som vi har stiftet bekjentskap med under omtalen av Magnus Lagabøters mynter og turnosenes omskrifter, og at andre knyttes til middelalderens sakrale typer ved å vies til St. Olav som Norges evige konge ved innskriften SAN(ctus) OLAVVS REX. Denne siste legende fins på adversen av alle erkebispemyntene og har på Erik Valkendorfs og Olav Engelbrektssons myntstykker tilføielsen NORVEGIE. - I denne tid settes også årstall for første gang på norske mynter. De eldste er 1518 og 1519 på skillinger fra erkebiskop Erik Valkendorf. På flere av Fredrik I's firehvider fins årstallene 1525, 1526, 1528 og 1530, på Christian III's Oslo- og Bergensmynter 1535 og 1537. Det skal tilføies at den siste konges Gullnesmynter både har angivelse av nominaler og årstall: I MARCK DANSKE 1543, 1544, 1545 og 1546; I SKILLINCK DANSKE 43 og 46; 8 SKILLINCK DANSKE 45. Daleren av Gullnessølv har ingen nominalangivelse, men bare årstallet 1546. Også Fredrik II's hvider har bare årstallet angitt: 74, 75, 77 og 78.
De fleste av tidens mynter har heraldiske billeder. Den norske løve med eller uten skjold er sterkest representert som type på de kongelige og på erkebiskop Gautes mynter. Videre har flere mynter det danske og det oldenborgske våbenskjold. Korset i forskjellige former og med forskjellig utstyr fins på flertallet av myntene, og som en kunde vente, på alle de solide erkebispemyntene, idet bare brakteatene er undtatt. I de fleste tilfelle er et skjold anbragt på korsets midte og skjuler denne. Enn videre er kronede initialer et yndet myntbillede, således H og O (St. Olav) under kong Hans, C under Christiern II og Christian III og F under Fredrik I og Fredrik II (den siste mellem en mindre F og 2). Også Olavsøksen i skjold eller bokstaven N (Nidaros) er brukt som mynttyper. Én av erkebiskop Gautes brakteater har en øks og en korsstav lagt på et skjold, en annen har korsstav og to økser lagt over hverandre. På Christiern II's skilling (trehvid) fremstilles kongen stående på det oldenborgske våben og med scepter og rikseple i henderne. De eldste av Erik Valkendorfs skillinger har på forsiden billedet av Hellig Olav med glorie om hodet; han bærer kappe, har en øks i høire og et rikseple i venstre hånd og trer på en drage med menneskehode (symbolet på hedenskapet). De andre myntene hans har som adversbillede et skjold med et kløverkors, der har en øks med utadvendt blad lagt på hver av sine armer (Domkirkens gamle våben). Reverstypen på alle Valkendorfs mynter og typen for hans brakteater er hans familievåben, et skjold med tre vinger omkring en rose. Erkebiskop Olav har som adverstype på sine skillinger det nevnte domkirkevåben; på reversene har han sitt private våben: et skjold med tre liljer omkring en rose. Hans mark, som muligens først er preget efter hans flukt, har på forsiden billedet av St. Olav sittende på sin trone med en drage under føttene, på baksiden et firedelt skjold med domkirkens våben i 1. og 4., erkebispens i 2. og 3. felt.
Fra skriftlige kilder kjenner vi 5 myntmestre i Norge fra første halvdel av 16. årh.: Petter Rytzse på Hamar under Christiern II i 1531-1532; Hans Hansen i Oslo, som myntet for Fredrik I i 1525, kanskje også for Christian III sammesteds i 1535; Hans Hansen (muligens identisk med den foreg.) i Bergen, der preget mynt for Fredrik I; Jacob Schult, som var erkebiskop Olav Engelbrektssons myntmester; endelig Jørgen Kock d. y., der var myntmester på Gullnes i Telemark 1543-1546. - Som vi har sett foran, var det slottsherrene der sørget for at kongens befaling om utmyntning blev efterkommet. De har vel også hatt overtilsynet med myntstedene og deres utmyntninger på samme måte som fehirdene tidligere.
(Nordisk Kultur XXIX, Mønt (udg. Svend Aakjær), 1936, side 93-138)
Hovedverket i norsk numismatikk har i mer enn to mannsaldrer vært C. J. Schive: Norges Mynter i Middelalderen (med innledning av C. A. Holmboe), Chr.a 1865, hvortil slutter sig samme forfatters (nu forældede avh. i NVAF 1876: Om Forholdet i Middelalderen mellem den norske Mark Sølv og den stedse forringede gangbare Myntmark, samt Værdierne affremmede Myntsorter, som til forskellige Tider anføres i Oldbrevene som Betalingsmiddel (bearb. og utg. av Bredo Morgenstierne).
Av disse arbeider yder det førstnævntes myntbeskr. og -plancher fremdeles god hjelp ved myntbestemmelser, hvis de brukes med kritikk. Til å øve denne gir nærværende oversikt vejledning. - For litteratur fra tiden før 1865 henvises til Schives mynthistorie, hvor også viktigere kildeskrifter er anført.
En liten, klar oversikt over norsk mynthistorie inntil 1816 skrev Bredo Morgenstierne i 1905 i Christiania Journalistklubbs kalender ”For alle”, p. 49-66: Vort mynt- og pengevæsens udvikling. For middelalderens vedkommende bygger han på de nevnte skrifter av Schive.
Av moderne myntkataloger må nevnes L. E. Bruuns Mønt- og Medaillesamling, Khvn 1928, der p. 271 ff. inneholder en utmerket beskrivelse (utarbeidet av Georg Galster og H. H. Schou) av en større samling norske mynter fra middelalderen og den nyere tid. Et korpus over såvel norske som danske mynter efter 1448 er utarbeidet av H. H. Schou: Beskrivelse afdanske og norske Mønter 1448-1814 og danske Mønter 1815-1923, Khvn 1926. En liten, men nyttig håndbok er enn videre C. T. Jørgensen: Beskrivelse over danske Mønter 1448-1888, Khvn 1888.
For beskrivelser av funn fra vikingetiden, som inneholder norske mynter, henvises til litteraturfortegnelser hos A. W. Brøgger: Et myntfund fra Foldøen i Ryfylke (Aarbøger 1910, p. 281 f.) og S. Grieg: Vikingetidens skattefund (Univ.'s Oldsaksaml.'s skr. II, Oslo 1929, p. 177 ff. passim); om vikingetidsfunn fra Rogaland se Jan Petersen: Et nyt sølvmyntfund fra Rogaland (Stavanger Museums aarshefte for 1924-25, Stavanger 1927). En fortrinlig oversikt over norske myntfunn inntil 1070 skrev Oluf Rygh i Aarbøger 1877, p. 119 ff. - Stenersens beskrivelser av myntfunnene fra Gresli (Sør-Trøndelag), Imsland (Rogaland) og Helgeland (Hole, Buskerud) er anført i de nevnte litteraturfortegnelser. Steinfunnet er beskrevet av A. Fonahn i Numismatic Chronicle, V. Ser., Vol. VI, London 1926, p. 279 ff. Til spørsmålet Norges eldste mynt jfr. Hans Holst: Norges eldste mynter, Aftenposten 26/7 1934, aftennr, og Georg Galster: AACIINE: IGNVNDEI: Olav Skatkonges mynt, NumM XXVIII, 1935, p. 22 ff.
Norske mynter, der er yngre enn 1070, er sjeldnere behandlet i beskrivelser over myntfunn. Mere eller mindre utførlige funnmeddelelser er dog siden 1830-årene gitt ikke bare i dagspressen, men også i tidsskrifter årsberetninger, forhandlinger og skrifter utgitt av museer og videnskabelige selskaber: Bergens Museum, Foreningen til norske Fortidsminnesmerkers Bevaring, videnskapsselskapene i Oslo og Trondheim o. fl. Arbeidet med en samlet behandling av våre myntfunn er i de senere år tatt op ved Universitetets Myntkabinett. - Viktige beskrivelser av funn med mynter fra 12. årh. er C. A. Holmboes av Dælifunnet: De quinque fere millibus numorum seculi duodecimi in Norvegia nuper repertis, Chr.a 1841, 2. utg. 1854 (se dessuten H. Grote, Münzstudien III, Leipzig 1863, p. 249 ff.) og A. Morel Fatios av Veveyfunnet; denne siste beskrivelse er oversatt av Schive i NVAF 1866, p. 257 ff. Viktige er enn videre de oplysninger som nylig er gitt av svenske myntforskere om funn fra Naverstad i Bullaren herred, Bohuslen og fra Arbol i Eds sogn, Dalsland (N. L. Rasmusson i Fornv. 1931, p. 382 og Bengt Thordeman smst. 1932, p. 244 ff.); jfr. dessuten Georg Galster i Aarbøger 1931, p. 242. Nevnes må også C. F. Herbsts lille beskrivelse av ”Nogle hidtil ukjendte norske Mynter fra Middelalderen” i NVAF 1878, No. 10, og Georg Galster: Møntfundet fra Store Frigaard, Aarbøger 1929, p. 283 ff. med beskrivelse og avbildninger av 2 interessante mynter fra Olav Kyrres tid. Et samlet funn av mynter fra Magnus Lagabøter og Eirik Magnusson, myntfunnet fra Søndeled i Aust-Agder, er undersøkt og (foreløbig) publisert av Hans Hoist i Morgenbladets kronikk 6. august 1934: ”Et gammelt Pengefunn fra Austst-Agder”. Ifølge velvillig meddelelse fra N. L. Rasmusson er der 1858 gjort et større funn av Magnus Lagabøters og Eirik Magnussons mynter på Hornö, Svenneby sogn, Bohuslen (I Kgl. Myntkabinettet i Stockholm er 200 mynter identifisert som tilhørende dette funn). De falske mynter fra Kalfarlien er beskrevet av Bredo Morgenstierne i BMusA 1914-15, Nr. 10. - Til løsning av 1300-tallets kronologiske problemer kan det ventes bidrag også fra svensk funnmateriale. Et sådant er nylig gitt av Bengt Thordeman i VHAH, 39: 3, 1935: ”Några svensk-norska numismatiska problem i belysning av ett västsvenskt skattefynd.” De solide, stumme mynter med venstrevendt, øksførende løve synes herefter med full rett å kunne opføres under Magnus Eriksson. Ang. Magnus Erikssons kronebrakteater se Bengt Thordeman i Fornv. 1932, pp. 23 ff., 65 ff. og 77 f. (hvor også nærværende forfatters mening er anført), dessuten Georg Galster i Numismatisk Forenings Medlemsblad XIV, Khvn 1935, p. 249 f. For numismatiske og mynthistoriske studier spiller billedmaterialet en stor rolle. Dette finner man for Norges vedkommende best samlet i de nevnte verker av Schive og Schou. Dessuten må det henvises til billedstoffet i funnbeskrivelsene. I nærværende oversikt, hvortil bare 2 1/2 ark stod til rådighet, har det kun vært anledning til å gi avbildninger av et lite utvalg mynter.
Det skal til sist understrekes at det ved foranstående knappe oversiktsarbeide, der nesten mangler ”lærd apparat”, selvsagt ikke er tilstrebt å gjøre Schives store myntbeskrivelse og pengehistorie overflødig. Men inntil det nevnte banebrytende verk har fått en verdig efterfølger, turde denne oversikt være nyttig til orientering. Forøvrig henvises til nabolandenes mynthistorie (se vedk. avsnitt i dette bind) og funnpublikasioner (av Galster, Thordeman o. fl.), der også gir bidrag til norsk myntforskning, dessuten til arbeider om europeisk og almen mynthistorie og numismatikk (f. eks. av Brooke, Jesse, Friedensburg og Luschin von Ebengreuth).